Show simple item record

dc.contributor.authorVollset, Magnuseng
dc.date.accessioned2008-12-08T08:57:13Z
dc.date.available2008-12-08T08:57:13Z
dc.date.issued2005eng
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/1956/3060
dc.description.abstractDen 3. november 1879 ble Kari Nielsdatter Spidsøen, som i 17 år hadde vært innlagt ved leprahospitalet Pleiestiftelsen No. 1 i Bergen, kalt inn på kontoret til overlege Gerhard Armauer Hansen. I et forsøk på å smitte henne med en annen form for spedalskhet enn den hun allerede led av, stakk han henne i øyet med en leprainfisert sprøyte. Målet var å bevise at sykdommen var smittsom. Hendelsen endte med at Hansen ved dom i Bergen byrett ble fradømt sin stilling som praktiserende lege ved institusjonen, men han forble den øverste lederen for lepraarbeidet i Norge, ”Overlege for den spedalske sygdom”. Under rettssaken var det ingen debatt om hendelsesforløpet, men stor uenighet om hvorvidt handlingen burde straffes. Dette vitner om at de som var involvert hadde ulik forståelse av de spedalske – og at dette ga seg utslag i ulikt syn på hva slags behandling en person med spedalskhet kunne utsettes for. Under rettssaken fremstilte prestene ved Pleiestiftelsen seg som talerør for de spedalske, og mente Hansen burde straffes. Ifølge prestene skulle Pleiestiftelsens funksjon være ”Pleie og Lindring af de ulykkelige Spedalskes Lidelser”.På den annen side fikk dommen sterk kritikk fra en samlet legestand, som understreket hensynet til ”Videnskaben, Nationen og de Spedalskes nærmeste Omgivelser”.For legene var leprainstitusjonenes uttalte mål å utrydde sykdommen gjennom forskning og isolasjon av de syke. Denne oppgaven vil undersøke hvilke forestillinger som fantes om spedalskheten i Norge på 1800-tallet, og hvordan disse i praksis ga seg utslag ovenfor dem som hadde denne sykdommen. Jeg vil først og fremst konsentrere meg om medisinernes forestillinger, da det var de som i løpet av århundret ble samfunnets ubestridte eksperter på spedalskhet. Men jeg vil også se nærmere på prestene, siden det var den katolske kirken som bygde de første leprahospitalene og prester fremdeles hadde sitt virke ved institusjonene på 1800-tallet. Sist, men ikke minst, vil jeg undersøke den politiske diskursen om spedalskhet, da det var Stortinget som bevilget midler og ga medisinerne myndighet til å gjøre noe med spedalskheten. Fokuset vil være på hvordan gruppen av spedalske ble konstruert av autoriteter utenfra, ikke på hvordan menneskene som fikk sykdommen opplevde sin egen situasjon.Særlig vil jeg studere hvordan forståelsen av spedalskheten endret seg gjennom 1800-tallet, og undersøke hvordan skiftende forståelser la grunnlaget for praksis ovenfor gruppen av personer som hadde sykdommen. Når og hvordan ble den medisinske forståelsen dominerende? Enkelt sagt er jeg ute etter å få svar på spørsmålet ”Hva var spedalskhet?”, samt undersøke hvordan forståelsen ga seg utslag i praksis.en_US
dc.language.isonobeng
dc.publisherThe University of Bergeneng
dc.subjectLepranob
dc.subjectSpedalskhetnob
dc.subject1800-talletnob
dc.subjectNorgenob
dc.titleFra lidelse til trussel. Spedalskheten i Norge på 1800 talletnob
dc.typeMaster thesis
dc.rights.holderCopyright the author. All rights reserved
dc.rights.holderThe authoreng
dc.subject.nsiVDP::Humaniora: 000::Historie: 070


Files in this item

Thumbnail

This item appears in the following Collection(s)

Show simple item record