"Keeping them alive"- Humanitarian Assistance to Palestinian Refugees in Lebanon and the Role of NGOs.

Abstract

For more than 60 years the Palestinian refugees have lived in Lebanon, and today they constitute approximately 10 per cent of the total population there. They have not been able to return to their homes. For several reasons, which will be outlined in this thesis, they have not been granted any civil or social rights from the host country, Lebanon, and as a result face difficulties in becoming self-supporting. The overall political situation for the Palestinians has resulted in the Palestinian actors themselves being incapable of or unwilling to provide assistance for the refugees for most of the 60 years. As a result, Palestinian refugees have depended on international humanitarian assistance for all this time. This thesis provides a historical analysis of this assistance, with a particular focus on the role that Non-Governmental Organisations (NGOs) has played. The Palestinian refugee community in Lebanon represents a special case as it has been dependent on international assistance for so long, and that situation is not likely to change anytime soon. It is therefore a somewhat distinct community that the NGOs and other actors involved with the assistance are working in. The largest share of the assistance has been channelled through the UN and the agency they established in 1949 to be responsible for humanitarian assistance to the Palestinian refugees, namely the United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA). There are also, however, more than 150 NGOs which have been involved in the Palestinian refugee community in Lebanon during this period. This thesis will outline the development of the NGO sector and analyse the strengths and weaknesses of the NGOs in this community. The thesis will provide a case study of one international NGO which has been involved with the Palestinian refugee community for close to 28 years, namely the Norwegian People's Aid.

I over 60 år har palestinske flyktningar budd i Libanon, og dei utgjer i dag omlag 10 prosent av folketalet i landet. Dei har ikkje vore mogeleg for dei å vende heim. Av ulike grunnar som vil bli diskutert i denne oppgåva, har dei heller ikkje fått sivile rettar i vertslandet Libanon. Dette har ført til at det har vore svært vanskeleg for flyktningane å verta sjølvhjelpne, noko som har betydd at i heile perioden har dei vore avhengige av internasjonal bistand. Denne oppgåva gir ei historisk analyse av denne bistanden med fokus på den rolla som frivillige organisasjonar har spelt. Det palestinske flyktninge- samfunnet i Libanon representerer eit utypisk eksempel når det gjeld bistand fordi det har vore avhengig av bistand så lenge og situasjonen ser ikkje ut til å endre seg med det fyrste. Det er difor eit noko spesielt samfunn dei frivillige organisasjonane og andre bistandsaktørar arbeider i. Største delen av bistanden har blitt kanalisert gjennom FN og det organet dei oppretta i 1949 for å ha ansvar for humanitær hjelp til dei palestinske flyktningane, nemleg United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA). Det er samstundes over 150 frivillige organisasjonar, såkalla NGOar, som har vore involvert i ulikt arbeid i det palestinske flyktningesamfunnet i denne perioden. Oppgåva vil sjå på utviklinga av NGO sektoren og analysere dei sterke og svake sidene til dei frivillige organisasjonane i dette samfunnet. Oppgåva tar nærare for seg som ein case study, ein internasjonal organisasjon som har vore aktiv i det palestinske flyktningesamfunnet i Libanon i nær 28 år, nemleg Norsk Folkehjelp.