| dc.description.abstract | Norge har i lang tid hatt reisende grupper i landet. Deres historie og opphav er historikerne og andre forskere noe uenig om. Romgruppen som i dag er anerkjent som en av Norges fem nasjonale minoriteter, ankom Norge en gang på midten av 1800-tallet. Svært mange hendelser fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til 1970 er viktige å ha kjennskap til for å kunne forstå hvordan Norge politisk har arbeidet med den norske romgruppen i perioden 1970-2000. Som følger av at Norge i 1927 innførte sigøynerparagrafen, som sa at sigøynere og andre omstreifere ikke hadde adgang til rike, ble en større gruppe norske romer nektet innreise i Danmark, etter oppmodning fra justisdepartementet. Først åtte år etter andre verdenskrig tok gjenlevende romer fra den samme gruppen seg inn igjen i landet. Å få godkjent sine statsborgerskap skulle vise seg å bli en langdryg affære. Opphevelsen av Sigøynerparagrafen i 1956 gjorde det lettere for romer å få godkjent statsborgerskap. Fram mot 1970 ble statsborgerbevilgninger gitt i rykk og napp, og selv om paragrafen var vekke, fantes der fremdels indirekte restriksjoner i lovverket som kunne brukes mot romer. Ettersom romers tradisjonelle erverv falt bort, blant annet på grunn av økende industriproduksjon og bedre utbygd kommunikasjon havnet romgruppen i en økonomisk krise. I 1963 ble romfolkets levekår og levesett ansett et sosialt problem. Det ble nedsatt et Kontaktutvalg for Sigøynerspørsmål. Utvalget leverte Innstillingen - om arbeidet blant Norske sigøynere. Dette skulle bli grunnlagsdokument i det omfattende sosiale arbeidet som ble utviklet overfor romfolket. Det ble foreslått tiltak innenfor områder som utdannelse, ervervsmuligheter og bolig. Dette arbeidet ble i all hovedsak utarbeidet uten spesiell kontakt med romfolket selv. Mange av tiltakene som ble ansett som mislykket den første perioden kunne muligens vært unngått med mer kjenneskap til romfolkets kultur. Etter hvert vokste det sosiale arbeidet seg svært uoversiktlig, og det bar tydelig preg av å være en særomsorg. Det kom til å bli brukt mye tid og ressurser på å diskutere hvem som skulle stå for det økonomiske ansvaret. Oslo kommune skulle stå for det økonomiske ansvaret og det ble opprettet et eget Sigøynerkontor som skulle stå for det administrative arbeidet, og ha den daglige kontakten med romer i Oslo. Utover 1980-tallet økte kritikken overfor arbeidet, og det ble lagt politisk press fra blant annet Fremskrittspartiet, for å få særomsorgen nedlagt. Den ble nedlagt uten noen form for evaluering i 1990. I den samme perioden oppdaget en at romfolket var ganske hyppig omtalt i media. Den første perioden var det for det meste særomsorgen som ble omtalt i media. Etter 1990 kom en rettsbegivenhet i Norge til å endre det synet mange mennesker hadde på romfolket. I denne saken brukte media gamle stereotypier av romer, hvor de spilte på stereotypier av romer som kjeltringer, voldsmenn- og romantiske. Den 17.mars 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av Nasjonale minoriteter. Det ble dermed nødvendig å se på hvilke konsekvenser ratifikasjon av konvensjonen har hatt for romfolket i Norge? Det viste seg at svært mange av de samme tiltakene som ble foreslått på 1970-tallet, fremdeles var en utfordring i forhold til romfolket livsvilkår og levesett i Norge. Likevel var det et spørsmål som dukket opp etter at konvensjonen var godkjent og det var tendensen til arrangerte... | no_NO |
