| dc.description.abstract | Ibsens Et dukkehjem er en sentral del av verdenslitteraturen. Derfor er det også nærmest konstant framført og utsatt for akademiske fortolkninger. I denne avhandlingen skal jeg fokusere på en bestemt form for tolkninger av stykket, nemlig det jeg med Lena Kühnes ord velger å kalle "litterære svar". Helt siden Noras ikoniske oppbrudd i 1879 har nemlig alt fra velrenommerte forfattere, anmeldere, profesjonelle parodikere og mange flere skrevet og publisert sine egne versjoner av stykket. Disse versjonene er tallrike og mangeartete: oppfølgere, komiske parodier, oppdaterte versjoner, saklige motargumenter - ofte vil tekstene kombinere flere av disse modusene. Det foreligger allerede en detaljert studie av tidlige parodier og relaterte resespsjonsformer (Kühne 2004). Jeg har derfor fordelen av å kunne anvende Kühnes innsikter og metoder i min egen tolkning av tradisjonen. Mitt hovedfokus skal likevel ligge på tre moderne skandinaviske litterære svar på Et dukkehjem: Ernst Bruun Olsens Hvor gikk Nora hen da hun gik ud? fra 1968, Tormod Skagestads Nora Helmer fra 1982 og Matias Faldbakkens Kaldt produkt fra 2006. Etter min mening bruker alle tre ironi for å distansere seg fra Ibsens original. Kan de derfor betegnes som parodier? I så fall, i hvilken grad? For å prøve å besvare disse spørsmålene, vil jeg konsultere den kanadiske kunstteoretikeren Linda Hutcheons bok A theory of parody (1985). Hennes definisjon på parodi er anvendelig da den har et våkent blikk både på de formelle og de kontekstuelle aspektene ved parodien. Den er også vid nok til å omfatte tre litterære svar som på mange måter er svært ulike da de representerer tre ulike litterære strømninger og tre ulike epoker. | en_US |
