"Om eg blir borte betyr det ingenting" - Sjølvmedvit og dystre kjensler i Oddmund Hagen og Akin Düzakin sin biletboktrilogi. Over jordet, Rundt jordet og Bort frå jordet

Abstract

In this thesis I have described in what way the gloomy is expressed in Oddmund Hagen and Akin Düzakin's picture book trilogy. I have discussed the connection between the gloomy expression, and the transition from a childlike to an adult world. My method has been close reading, and after three separate analyses of the primary texts I have compared central characteristics which are repeated in the books. I have been using Julia Kristeva and Søren Kierkegaard's theories to show that consciousness-raising is implied in the transition from a childlike to an adult existence. Using Kristeva and Kierkegaard I have discussed the connection between the process of individualization, and gloomy and dark feelings like existential angst, depression and melancholy. After presenting the writers and the basis of theory, I have carried out three separate analyses of Over jordet (1998), Rundt jordet (2000) and Bort frå jordet (2003). In my analysis of Over jordet I take the description of time, and the main character's comprehension of himself as a starting point to investigating how the difference between the childlike and the adult is expressed. In the analysis of Rundt jordet I also find differences between a childlike and an adult universe both in the expression of time, and in the narrator's voice. In this analysis I point to the fact that there are several dichotomies (which represent different borderline states) which are central to the text. The inner tension is given a lot of space in all three books, and this also emerges from the analysis of Bort frå jordet. This analysis has as a starting point the question of guilt in the primary text. In chapter 6 I discuss central characteristics which are repeated in the trilogy. The discussion centres on the symbolism of the field, jordet", (the place of origin) and family relations, especially regarding identification and roles (gender roles). I show how the main character's family is organized in a patriarchal, hierarchical system, which the whole community they live in is based on (the environment around the field, represented by the fox, the owl and the farmer). The story is not primarily a critique of society, but a tale of the deep psychological relation between father and son. In chapter 7 I discuss the gloomy atmospheres. I point out the relation to death, fear of death, and the insistent focus on time, and I describe how time is in relation to the melancholic. The transitions emerging from the primary texts are also an important part of the discussion of the gloomy. The transitions becomes difficult, either because they are indistinct, or because they are absolute. Finally, I discuss the cheerful within the gloomy. I claim that the cheerful elements, expressed by puns, satirical descriptions and ironic comments do not make the underlying gloomy mood any easier nor brighter, but makes the gloomy even gloomier. I conclude by stating that time is used as a device to describe the critical transition between the childlike and the adult, and that this transition is central to understanding the gloomy emotions. Additionally, time is used as a device to impart the melancholic, repeating language. The picture books are innovative among other things because both form and content go beyond their normal limits with regard to the field of children's literature.

I denne oppgåva har eg undersøkt korleis det dystre kjem til uttrykk i biletboktrilogien til Oddmund Hagen og Akin Düzakin. Eg har drøfta samanhengen mellom det dystre uttrykket og overgangen frå ei barnleg til ei vaksen verd. Eg har nytta nærlesing som metode, og etter tre separate analysar av primærtekstane har eg samanlikna sentrale trekk som går att i bøkene. Overgangen frå det barnlege til det vaksne tilveret inneber ei medvitsgjering. Dette har eg har nytta Julia Kristeva og Søren Kierkegaard sine teoriar til å peika på. Med Kristeva og Kierkegaard har eg drøfta samanhengen mellom ein individuasjonsprosess, og dystre og mørke kjensler som eksistensiell angst, depresjon og melankoli. Etter å ha presentert forfattarane og teorigrunnlaget har eg gjennomført tre separate analysar av Over jordet (1998), Rundt jordet (2000) og Bort frå jordet (2003). I analysen av Over jordet tek eg utgangspunkt i framstillinga av tida, og sjølvforståinga til hovudpersonen (Klumpen), og ser korleis skilnaden mellom det barnlege og vaksen vert uttrykt. I analysen av Rundt jordet finn eg òg skilnadar mellom eit barnleg og eit vakse univers i både framstillinga av tid, og i forteljestemma. I denne analysen peikar eg på at det er fleire dikotomiar (som representerer ulike grensetilstandar) som er sentrale i teksten. Den indre spenninga har ein stor plass i alle dei tre bøkene, og dette kjem òg fram i analysen av Bort frå jordet. Denne analysen tek utgangspunkt i skuldspørsmålet i primærteksten. I kapittel 6 drøftar eg sentrale trekk som går att i trilogien. Diskusjonen dreier seg om symbolikken til jordet (heimstaden), og familierelasjonar, spesielt med tanke på identifisering og rollar (kjønnsrollar). Eg viser korleis familien til hovudpersonen er organisert i ei patriarkalsk hierarkisk ordning, noko som òg samfunnet dei lever i er bygt opp kring (miljøet ved jordet, representert ved reven, ugla og bonden). Teksten er likevel ikkje primært ei samfunnskritisk forteljing, men ei forteljing om den djuppsykologiske relasjonen mellom far og son. I kapittel 7 drøftar eg dei dystre stemningane. Eg peikar på forholdet til døden, dødsangsten, og den påtrengjande fokuseringa på tid, og skildrar korleis tida står i forhold til det melankolske. Overgangane som kjem fram i primærtekstane er òg ein viktig del av diskusjonen om det dystre. Overgangane vert vanskelege, anten fordi dei er utydelege, eller fordi dei er absolutte. Til sist diskuterer eg det muntre i det dystre. Her hevdar eg at dei muntre elementa, uttrykt ved ordspel, satiriske skildringar og ironiske kommentarar, ikkje gjer den dystre grunnstemninga ljosare og lettare, men at det dystre med dette vert enno meir dystert. Eg konkluderer med at tida er nytta som eit verkemiddel for å skildra den kritiske overgangen mellom det barnlege og det vaksne, og at denne overgangen er sentral for å forstå dei dystre kjenslene. I tillegg er tida brukt som verkemiddel for å formidla det melankolske, repeterande språket. Biletbøkene er nyskapande, blant anna fordi både form og innhald rører seg utover dei vanlege grensene innafor det barnelitterære feltet.