"Din hemmelighet eier alle". Ensomhet og skeptisisme i Amtmannens døtre og Uke 43

Abstract

Camilla Colletts roman Amtmannens døtre fra 1854/55 og Hanne Ørstaviks roman Uke 43 (2002) skildrer begge en kvinnes ensomhet. Hovedpersonene i de to romanene, Sofie og Solveig, føler seg helt alene, noe jeg vil forklare med en grunnleggende tvil på om det finnes noen å kjenne eller gjøre seg kjent for. Kombinasjonen av tvil og ensomhet er også å finne i meditasjonene til filosofen Descartes: Hans metodiske tvil tvinger ham til å bli skeptisk overfor verdens og andre menneskers eksistens, noe som setter ham i en svært ensom posisjon. I filosofien blir denne situasjonen gjerne omtalt som "skeptisisme med hensyn til andres bevissthet"; individet tviler på et generelt plan på om det lar seg gjøre å kjenne andre og bli kjent av dem. Ved å videreføre noe av arven etter tenkere som Wittgenstein og Emerson åpner dagligspråkfilosofen Stanley Cavell opp for nye måter å forstå og møte den skeptisistiske trusselen på. Skeptisismeproblematikken er i denne avhandlingen en overordnende innfallsvinkel til ensomhetstematikken. Det er først og fremst på bakgrunn av Cavells teorier om melodrama - teorier avledet fra den generelle skeptisismeproblematikken - at jeg leser Sofie og Solveigs ensomhetsopplevelser. Da Cavell tar utgangspunkt i menneskenes ontologiske situasjon som atskilte fra hverandre blir ensomhet, lest i lys av hans teorier, forstått som en grunnleggende del av det å være menneske; ensomhet og tvil er noe alle kan erfare. Et viktig poeng er forbindelsen mellom det hverdagslige og det filosofiske; samtidig som erfaringen av å være alene i verden er en høyst personlig opplevelse, er det et viktig eksistensielt og filosofisk problem. I avhandlingen undersøker jeg på hvilken måte fokuset på en hverdag som er typisk for ulike historiske tidspunkt knytter en forståelse av kvinnens situasjon sammen med en filosofisk problematikk. Jeg argumenterer med andre ord for at den litterære fremstillingen av ensomhetsopplevelsene til Sofie og Solveig har filosofisk dybde. I tidligere forskning har de to hovedpersonene enten blitt reknet som uforståelige, eller de antas å utelukkende snakke om sin (vanskelige) situasjon som kvinne. I avhandlingen blir det reduksjonistiske i disse lesningene imøtegått gjennom en tese om at Sofie og Solveig også kan si noe allment. Ved å lese de to romanene i lys av Cavells teorier om det melodramatiske åpnes det opp for en forståelse av det uttrykket som i resepsjonen ofte er reknet for overdrevet og uforståelig. Oppfatningen av at de to hovedpersonene kun snakker om seg og sitt blir i avhandlingen forklart ut fra den generelle tendensen til at kvinner som skriver møter en kjønnet lesemåte som gjør at deres bøker ses som fremstillinger av det private og partikulære - uavhengig av hva tema de faktisk tar opp. Helt sentralt i avhandlingen er erkjennelsen av at det kvinnelige ikke utelukker universelle innsikter.