Dialogmøtet - en samtale med eller uten dialog? En kvalitativ studie av sykemeldtes opplevelse av dialogmøtet etter 6 måneders sykemelding

Abstract

Background: Over the years, science and politics have focused on finding efforts to reduce absence due to illness. One of these efforts is the dialogue meeting after 6 months sickness absence, which is supposed to lead to a quick return to work or other activity. Despite the fact that this meeting has been laid down by law since 2007, minor research is available on the area. Purpose: This study was intended to explore, and gain an understanding of the experiences of those attending the dialogue meeting after 6 months of absence due to illness. It was desirable to explore whether or not the meeting was experienced as an arena for participating dialogue, focusing on health promoting factors. Material and methodology: This study is explorative, using qualitative semistructured in depth interviews with seven absentees due to illness. The selection was based on an availability sample. The analysis of the transcribed data was based on ad hoc methodology for finding categories developed from the data. The discussion was based on empowerment and salutogenic theory. Results: The majority of the participants in this study found the dialogue meeting unnecessary for their situation, and felt they gained nothing worthwhile from it. Getting a dialogue going was experienced as hard, with little focus on resources and opportunities. The study questions the use of dialogue meetings as a term. The participants experienced varying degrees of participation in decision making, and as a result the dialogue meeting contributed little towards empowerment. Only one of the participants experienced a positive dialogue meeting, that through a positive dialogue promoted resourses and opportunities. Conclusions: In order to promote participation and empowerment, the dialogue meeting should probably focus more on health promoting or salutogenic principles. With that, it could be focused more on peoples resources, and thereby return to work could be made possible.

Bakgrunn: Tiltak for å minske sykefraværet har vært et fokusområde for forskning og politiske føringer i en årrekke. Dialogmøte 2, etter 6 måneders sykefravær, er ett av tiltakene som skal få sykemeldte raskere tilbake i arbeid eller annen aktivitet. Til tross for at dialogmøtet har vært lovfestet siden 2007, foreligger det lite forskning på området. Hensikt: Denne studien har til hensikt å utforske og søke en forståelse for hvordan sykemeldte opplever dialogmøtet etter 6 måneders sykefravær. I denne sammenheng var det ønskelig å utforske hvorvidt dialogmøtet opplevdes som en arena for deltagende dialog, med fokus på helsefremmende faktorer. Matriale og metode: Studien benytter et eksplorerende design og bygger på kvalitative halvstrukturerte forskningsintervju med syv sykemeldte. Utvalget baserte seg på et tilgjengelighetsutvalg. Analysen av transkribert data ble foretatt med ad hoc meningsgenererende metode, hvor kategorier ble utviklet fra datamaterialet. Diskusjonen er basert på teori om salutogenese og empowerment. Resultater: Majoriteten av informantene opplevde dialogmøtet som unødvendig for sin situasjon, og følte at det ikke kom noe konkret ut av møtet. Det opplevdes som vanskelig å få i gang en dialog, og det var lite fokus på ressurser og muligheter. Studien stiller spørsmål ved valget av dialogmøter som begrep. Informantene opplevde variende grad av medbestemmelse, og dialogmøtet bidro dermed i liten grad til empowerment. Kun en av informantene opplevde et positivt dialogmøte, som gjennom en deltagende dialog fremmet ressurser og muligheter. Konklusjon: Dialogmøtet burde kanskje fokusere mer på helsefremmende eller salutogene prinsipper, for på denne måten å bidra til deltagelse og empowerment. Dermed kunne det fokuseres mer på den enkeltes ressurser, noe som i større grad kunne muliggjøre tilbakekomst i arbeid eller annen aktivitet.