S'effacer devant l'autre : la constitution du sujet dans Le Chercheur d'or de J.M.G. Le Clézio

Abstract

Denne oppgaven tar for seg hvordan jeget i J. M. G. Le Clézios roman Le Chercheur d'or blir til som et subjekt i møtet med den andre. Jeg nærmer meg dette emnet gjennom en narrativ og en tematisk analyse, og for å underbygge min tolkning har jeg tatt i bruk tekster av filosofen Emmanuel Levinas. Utgangspunktet for denne problemstillingen er hovedpersonen Alexis' fascinasjon for en annerledeshet i naturen (i opplevelsen av havet som uendelig) og i andre mennesker. Han uttrykker et behov for og et begjær etter den andre, samtidig som han også til tider isolerer seg fra andre. Min hypotese er at jeget får sin subjektivitet og oppfyller sitt fulle potensial som menneske ved å nærmest utslette seg selv i møtet med den andre. I møtet med den andre opplever nemlig hovedpersonen at han "rystes" og transformeres, fordi opplevelsen av å ikke begripe den andre rykker ham ut av den trygge tilværelsen hvor han ellers kan forstå sine omgivelser. I denne rystende opplevelsen forstår han kun at det er dette møtet med den andre som gir livet hans mening, og hans livsoppgave blir dermed å gjøre sitt ytterste for å beskytte den andre. Dette gjør han ved å unngå å objektivere den andre gjennom for eksempel beskrivelser som begrenser den andre. Fortelleren må altså benytte et språk og skape en tekst som klarer å bevare den andres annerledeshet. Jeg argumenterer i lesningen min for at romanen tematiserer et etisk grunnprinsipp, nemlig hvordan vi dypest sett ikke kan forstå vår neste, rett og slett fordi vi bokstavelig talt ikke kan komme under huden på den andre. Jeg hevder også at romanen tematiserer denne etikken gjennom sin form og ikke gjennom å fremstille etiske handlinger. Jeg legger særlig vekt på hvordan narrative fortellergrep fra dagboksjangeren bidrar til å formidle en slik etikk, rettere sagt en nærhetsetikk for å bruke Levinas' begrep. Vi får nemlig kjennskap til historien om Alexis fra jeg- fortellerens begrensede perspektiv. Han sår tvil om sin egen tekst blant annet ved å korrigere hva han tidligere har skrevet. Leseren kan altså ikke "begripe" fortelleren eller få virkelig kontroll over historien, slik fortelleren heller ikke kan forstå sine nærmeste. Samtidig viser roman hvordan fortelleren kan nærme seg den andre, nemlig gjennom et etisk språk som søker å beskytte den andre og bevare den andres egenart. I den tematiske analysen studerer jeg Alexis' møter med annerledeshet i naturen og i andre mennesker, særlig i nærheten av søsteren Laure, kvinnen Ouma og barndomsvennen Denis. I den forbindelse diskuterer jeg også hvordan kvinnene er representert i romanen og hvorvidt romanen kan sies å ha et postkolonialt budskap.