A view on vivisection : Analysing the Edwardian vivisection debate

Abstract

This theme of this text is the British antivivisection movement of the early 20th century. Vivisection in this connection is used to denote any kind of physical experiment on animals The objective with this text is to obtain an understanding of the world view of the antivivisectionists and the conflict they took part in over the issue of vivisection. I have analysed how both the antivivisectionists and the defenders of vivisection expressed themselves around the factors of vivisection, the vivisector and the animal. What I discovered was that there existed differences , not only in the way the antivivisectionists and the defenders of vivisection viewed the factors, but also in how they expressed themselves. They used completely different language and were each-others opposites in expression

Denne teksten har den engelske antiviviseksjonsbevegelsen fra det tidlige 1900-tallet som tema. Med viviseksjon menes fysiske dyreforsøk, blant annet fysiologiske undersøkelser, operasjoner, testing av medisiner og giftstoffer, utvikling av vaksiner og sera og påføring av sykdommer. Hovedproblemstillingen går ut på å finne ut hva som preget uttrykket til antiviviseksjonistene denne perioden med henblikk på de tre begrepene viviseksjon, vivisektoren, eller forskeren, og dyret. Analysen ble gjennomført ved å se på argumentasjonen, språket og de språklige bildene som ble skapt. Vitenskapsmennene som forsvarte viviseksjon som metode ble også analysert i forhold til hva de uttrykte omkring de samme temaene. De to resultatene ble sammenlignet for å forstå bedre hvorfor konflikten mellom forsvarere og motstandere av viviseksjon var så langvarig og steil. Analysen viste at antiviviseksjonistene var ekstremt skeptisk til både vivisektoren, som var deres betegnelse på vitenskapsmennene, og til viviseksjon som metode. Antiviviseksjonistene så på viviseksjon som smertefull og uvitenskapelig tortur som ble utført I jakten på kunnskap drevet fram av skruppelløse vivisektorer som var besatt av forskningen sin. De koblet viviseksjon som metode og vivisektoren som person til bilder av blod, og fremstilte stor sett hele prosessen som smertefull, unødvendig og blodig. De tvilte sterkt på vitenskapsgrunnlaget viviseksjon ble basert på og pekte spesielt på innvirkningen av smerte. De var overbeviste om at viviseksjon var smertefullt, og at dyrene ikke var tilstrekkelig bedøvet til tross for gjentatte forsikringer om det motsatte fra vitenskapsmennene. De uttrykte bekymring rundt det de så som en økende herding mot smerte, og et fravær av medlidenhet hos vitenskapsmennene.. Antiviviseksjonistene mente at blodsutgytelse gjorde vitenskapsmennene følelsesmessig avstumpet og grusomme, noe som de igjen mente ville gå ut over menneskelige pasienter og dyr Forsvarerne av viviseksjon hadde, ikke overraskende en totalt motsatt oppfatning både av seg selv og av hva de drev med. Dyret stod i særstilling hos denne motstandsbevegelsen. Antiviviseksjonistene sammenlignet ofte dyrene med mennesker, og forestilte seg at de hadde menneskelige kvaliteter som kjærlighet, lojalitet og savn.