Tilpasset opplæring i norsk skole. Politikeres, skolelederes og læreres handlingsvalg

Abstract

Denne studien handler om hvordan prinsippet om tilpasset opplæring fremstår og håndteres på ulike nivå i utdanningssystemet. Norge er på få år blitt et mer mangfoldig samfunn, både etnisk, religiøst og kulturelt. Samtidig står norsk skole overfor store utfordringer når det gjelder sosial utjevning og elevenes kunnskapsnivå. Begrepet tilpasset opplæring er et nasjonalt politisk virkemiddel for å møte disse utfordringene og bidra til en positiv utvikling. Til tross for at prinsippet om tilpasset opplæring har en lang tradisjon i norsk skole, er den forskningsbaserte kunnskapen vi har om tilpasset opplæring relativt begrenset og begrepsforståelsen svak. Det gis få klare føringer for hvordan tilpasset opplæring skal håndteres og politikerne overlater i stor grad til den enkelte skole å gi tilpasset opplæring et praktisk innhold. I et slikt perspektiv er det interessant å undersøke skolelederes og læreres forståelse, meningsorientering og håndtering av tilpasset opplæring. Målet i denne studien har vært å få dypere innsikt i hva som kjennetegner de handlingsvalgene som skoleledere og lærere tar i sitt daglige arbeid med tilpasset opplæring. Ved å plassere meningsorientering inn i et sosiologisk rammeverk, med bidrag fra Weber, Habermas og Bernstein, har jeg forsøkt å vise hva som kjennetegner meningsdanning på ulike nivå. Det empiriske materialet bygger på tekstanalyse av politiske dokument og kvalitative intervju med erfarne skoleledere og lærere. De politiske dokumentene (makronivå) fungerer som en bakgrunn og bidrar til å gi større forståelse for de handlingsvalgene skolelederne (mesonivå) og lærerne (mikronivå) foretar. For å få en dypere forståelse for lærernes og skoleledernes handlingsvalg når det gjelder tilpasset opplæring, har jeg spurt dem om selve begrepet, læringsmiljøet, hvordan de underviser og samarbeider om tilpasset opplæring. Studien viser at de ulike nivåene kjennetegnes av ulike diskurser. Skolelederne befinner seg mellom makronivå og mikronivå, og kommuniserer både med byråkrater og lærere. Lederspråket i skolen er i stor grad farget av det økonomiske språket, og av strategiske handlinger. Lærerne er på sin side mest opptatt av klasserommet og at arbeidet med tilpasset opplæring bygger på kommunikative handlinger med elever og foreldre. Studien viser at det er etablert mange møteplasser og kommunikasjonskanaler på tvers av nivåene, og at strukturene på skolene ligger til rette for felles forståelse. Mitt materiale viser at skoleledere og lærere i praksis har ulik forståelse og tilnærming til tilpasset opplæring, noe som fører til økt avstand mellom nivåene. Meso- og mikronivået synes å være løst koplet og fungerer parallelt i stedet for samordnet og helhetlig. Den ulike tilnærmingen til tilpasset opplæring på disse nivåene synes å øke avstanden mellom lederne og lærerne. Studien viser at spenningen ofte takles ved at disse to nivåene styrer med sitt uten for mye innblanding: skolelederne administrerer og legger planer, og lærerne underviser. Det synes i studien å være en tendens til at de to nivåene utvikler seg som to selvstendige sfærer med ulik diskurs. Håndtering av tilpasset opplæring i skolen synes dermed å kreve mer enn en tilrettelagt struktur og byråkratiske arbeidsmåter, om skolen skal fremstå med felles strategi.