Behovsmedisinering i sykehjem - forskrivning, bruk og dokumentasjon av effekt

Abstract

Fokus på legemiddelbehandling i sykehjem har økt i senere tid. Det har imidlertid i mindre grad vært sett på hva som forskrives og gis til pasientene ved behov. Avgjørelser rundt bruk og håndtering av behovslegemidler hviler i stor grad på sykepleiere, helsefagarbeidere og ufaglærte. Det er derfor spesielt viktig at ordinasjonene er utvetydige og hensiktsmessige og at det finnes dokumentasjon på hva som ordineres og hva som utleveres av behovslegemidler i sykehjem. Som et ledd i å sikre pasientene trygg, effektiv og hensiktsmessig legemiddelbehandling er det også av stor betydning at de gitte legemidlenes effekt blir observert og fulgt opp i etterkant av inntak. Hensikten med studien var å undersøke hva som forskrives og utleveres av behovslegemidler på sykehjem, og i hvilken grad og hvordan effekten dokumenteres. Vi ønsket også å kartlegge omfanget av uhensiktsmessige behovsordinasjoner. For å skaffe en oversikt over hvor mye og hvilke behovslegemidler som ordineres i sykehjem samt omfang av uhensiktsmessige legemiddelvalg, ble det utført en tverrsnittstudie med utgangspunkt i legemiddelkortene til 776 pasienter fra 18 sykehjem i Hordaland og Rogaland. NorGeP- kriteriene ble benyttet for å identifisere uhensiktsmessige legemidler. Videre ble det valgt ut ett sykehjem der det ble utført en retrospektiv journalstudie hvor vi undersøkte periodeprevalens av ordinerte og utleverte behovslegemidler, samt dokumentasjon av effekt for disse (N=108). Pasientene på sykehjemmene fikk gjennomsnittlig ordinert 11,5 legemidler hver, hvorav 1/3 av disse var ordinert "ved behov". De vanligste behovslegemidlene var smertestillende og beroligende legemidler, samt laksantia. Uhensiktsmessige legemiddelvalg forekom hos mer enn 16 % av pasientene, og 11 % hadde fått ordinert tre eller flere psykotrope behovslegemidler. Kun 30 % av behovslegemidlene som var ordinert ble utlevert til pasientene. Dokumentasjon av effekt forelå for 1/3 av de utleverte behovslegemidlene, og var i svært liten grad standardisert og detaljert. Det er nødvendig med bedre kvalitetssikring av behovsmedisinering i sykehjem, både med tanke på hensiktsmessighet av forskrivning, retningslinjer for bruk og dokumentasjon av effekt