Barns språklige begrensninger: terapeutiske utfordringer - strategier og metoder for å få i gang kommunikasjon

Abstract

This paper reviews different methods which may stimulate communication and the development of an alliance in therapeutic settings with children who have language impairments. According to the evidence-based psychological practice policy of 2007, therapy should be based on the best available research and be adapted to the client´s characteristics, culture and preferences. Children with language difficulties may need adapted interventions to promote change within therapy. The different methods seem suited to foster communication and the development of an alliance between the client and therapist. As many of the methods have derived from the experience of therapists and not from conducting research, their validity can be questioned. There is a lack of quality criteria to substantiate the soundness of practice derived knowledge, and evidence- based practice does not include experience as a valid source of knowledge by itself. Research on how to work therapeutically, adapt existing interventions and aid the development of an alliance with children who have language difficulties, should be strengthened.

Oppgaven gjennomgår ulike terapeutiske arbeidsmåter som kan tenkes å kompensere for begrensninger i barns språklige kommunikasjon, stimulere kommunikasjonen og bidra til utviklingen av en allianse mellom barn og terapeut i klinisk virksomhet. Ifølge prinsipperklæringen om evidensbasert praksis fra 2007 skal terapi tilpasses og utformes etter klientens karakteristika og preferanser, og baseres på den beste tilgjengelige forskningen. Flere av arbeidsmåtene som kan være aktuelle er lite underbygd av forskning. Mye av grunnlaget for arbeidsmetodene er basert på klinisk erfaring, og prinsipperklæringen inkluderer ikke dette som en gyldig kunnskapsbase alene. Det er lite forskning som undersøker hvordan erfaringsbasert kunnskap kan underbygges og brukes i psykologisk virksomhet, både generelt og i forhold til tilrettelegging av terapi og alliansebygging med barn med språklige begrensninger. Mer kunnskap på disse områdene vil kunne minske gapet mellom forskning og praksis og føre til mer konkrete retningslinjer i arbeid med barn som har mangelfullt språk.