Skolerådgiverens kompetanse i møte med elever i krise

Abstract

Within the school's diversity of students there will always be some students who for various reasons are having major difficulties. From research we know that approximately 8 % of the children between 3 and 18 years have a mental disorder that causes disability. It is also confirmed that 450 000 children and youths (0-18 years) grow up in homes where one or both parents are struggling with mental illness and/or alcohol related problems. These are children and young people who may be said to be in a critical situation, in school they are students in crisis. This paper focuses on how school counsellors in secondary schools experience their own competence when they must deal with these students. School counsellors have law responsibility to give students the necessary counselling on personal, social and emotional issues. Research shows that both primary and secondary schools call for expertise when it comes to mental health and psychosocial problems among students. Educational consequences of crises are not that much explored, but we can assume that crisis will affect the student's academic performance negatively. This is because crisis would affect the student's attention, concentration and memory - key brain functions to learn. The study is qualitative data based on semi-structured interviews with five informants; they are all counsellors in secondary school. The findings indicate mainly that the counsellors do have knowledge of what it means for a student to be in crisis, but there is some uncertainty as how to handle it. The counsellors would like more help from external professionals, but working with these emerging as problematic. Moreover, it appears that personal competence is important and that the informants in this study experience to have such personal competence towards their role as a school-counsellor. The findings are discussed in light of a crisis pedagogical perspective, health promotion theories such as sense of coherence (SOC) and resilience, but also in light of Bronfenbrenner's ecological model of development and the concept of competence.

Innenfor skolens mangfold vil det alltid finnes noen elever som av ulike grunner ikke har det så bra. Fra forskning vet vi at ca. 8 % av alle barn og unge mellom 3 og 18 år til enhver tid har en psykisk lidelse som medfører funksjonsnedsettelse. Videre er det stadfestet at om lag 450 000 barn og unge (0-18 år) vokser opp i hjem der en eller begge foreldrene sliter med psykisk sykdom og/eller alkoholproblemer. Det kan også dreie seg om andre forhold, både i eller utenfor hjemmet. Dette er barn og unge som kan sies å være i en kritisk livssituasjon, i skolen er de elever i en kritisk livssituasjon - eller elever i krise. Denne oppgaven har fokus på hvordan skolerådgivere i ungdomskolen opplever sin egen kompetanse i møte med disse elevene Skolerådgiveren har etter opplæringsloven ansvar for å gi elevene nødvendig rådgivning om personlige, sosiale, og emosjonelle spørsmål. Forskning viser at det både i grunnskolen og i videregående skole etterlyses mer kompetanse når det gjelder psykisk helse og psykososiale problemer hos elevene. Pedagogiske konsekvenser av kriser er lite utforsket, men vi kan anta at en krise vil påvirke elevens skoleprestasjoner i negativ retning. Dette fordi en krise vil påvirke elevens oppmerksomhet, konsentrasjon og hukommelse - som er sentrale hjernefunksjoner for å lære. Undersøkelsen baserer seg på kvalitative data med utgangspunkt i semistrukturerte intervju med fem informanter, alle med rådgiverstilling i ungdomsskolen. Funnene indikerer at rådgiverne har kunnskap om hva det vil si for en elev å være i krise. Imidlertid knyttes det en viss usikkerhet til hvordan de skal håndtere ulike situasjoner der elever er i krise. Rådgiverne ønsker derfor i stor grad hjelp fra eksterne faginstanser, selv om de også opplever at dette samarbeidet kan være problematisk av ulike årsaker. Videre fremkommer det at personlig egnethet er viktig for å være en god rådgiver og at informantene i undersøkelsen opplever at de er egnet for rådgiverrollen. Funnene blir drøftet i et krisepedagogisk perspektiv, helsefremmende teorier som opplevelse av sammenheng (OAS) og resiliens, men også i lys av Bronfenbrenners økologiske utviklingsmodell og kompetansebegrepet.