| dc.description.abstract | Masteravhandlingen har fokus på helsearbeideres praksiserfaringer i møte med alvorlig syke og døende pasienter på sykehjem. Hensikten er å beskrive, forstå og forklare hva helsepersonell gjør når de utfører palliativ behandling, pleie og omsorg - og hvordan deres handlinger formes. Pierre Bourdieus teoretiske og metodologiske verktøy- og herunder begrepene praktikk, habitus og felt, er benyttet for å søke svar på forskningsspørsmålet. Empirien er samlet inn på bakgrunn av intervjuer med syv helsearbeidere med ulik profesjonell bakgrunn, som møter alvorlig syke og døende pasienter i sitt arbeid på tre ulike helseinstitusjoner i den palliative behandlingskjede. Historisk litteratur, offentlige dokumenter og andre forskeres vitenskapelige arbeid, benyttes også som kildemateriale. Studien viser at håndteringen av uhelbredelig syke og døende mennesker er innrammet av et medisinsk spesialområde, der leger med ettertraktede medisinske spesialkompetanse inntar høyeste posisjon i feltet. Familien og pleie og omsorgspersonalet, som i århundrer har håndtert døden og de døende, - inntar en underordnet posisjon. Området palliativ behandling, pleie og omsorg synes å være inndelt i en todelt dominansstruktur, med en dominant økonomisk pol på den ene side og en dominert kulturell pol på den annen side. Den økonomiske polen er representert ved kapitaler relatert til symptomlindrende behandling relatert til evidensbasert forskning, den kulturelle polen er representert ved kapitaler relatert til den kristne hospicetenkningen. I studien argumenteres det for at kreftpasientene inntar en høy posisjon innenfor området palliativ behandling, pleie og omsorg. Pasientgruppen utgjør hovedvekten av de pasienter som innlegges i de tre palliative institusjonene som er undersøkt, og unge pasientene med komplekse problemstillinger, definert som behovet for avansert palliativ behandling og pleie, innlegges i de høyest hierarkiserte palliative institusjonene. Empirien indikerer også at de palliative pasientenes behov er høyt prioritert, når det gjelder personellmessige og materielle ressurser. Når helsearbeidere beskriver sine handlinger i møte med alvorlig syke og døende pasienter, fremtrer det symptomlindrende aspektet som sentralt. Å lindre pasientenes smerter, kvalme, angst og uro, fremstår som en meningsbærende faktor for samtlige. Å skape rolige og trygge rammer rundt den døende pasienten, samt at den døende føler velvære fremstår som en viktig faktor i pleiepersonalets praktikker. Pleiepersonalet nærmer seg pasientene på en måte, som er i harmoni med pasientenes behov, og samtlige helsearbeidere er opptatt av at pasientene og de pårørende skal oppleve livskvalitet den siste tiden. Empirien viser at de pårørende får tilgang til avdelingene til alle døgnets tider, og kan komme og gå som de vil. Pleiepersonalets praktikker innebærer å gi pårørende små oppgaver, som skal støtte opp under at pårørende opplever at de bidrar med noe meningsfullt. Empirien indikerer også at pårørendes bidrag og tilstedeværelse fremstår som en ressurs og avlastning for helsearbeiderne. I studien argumenteres det for at pleiepersonalet har inkorporert en individuell omsorgshabitus, som er felles for dem, og som trekker dem mot pleieyrkene. Pleiepersonalet oppgir ulike begrunninger for at de orienterer seg mot omsorg og pleie av alvorlig syke og døende pasienter, men deres individuelle omsorgshabitus synes å ha vært en ledetråd. | en_US |
