• norsk
    • English
  • norsk 
    • norsk
    • English
  • Logg inn
Vis innførsel 
  •   Hjem
  • Faculty of Humanities
  • Department of Archaeology, History, Cultural Studies and the History of Religions
  • Department of Archaeology, History, Cultural Studies and Religion - AHKR
  • Vis innførsel
  •   Hjem
  • Faculty of Humanities
  • Department of Archaeology, History, Cultural Studies and the History of Religions
  • Department of Archaeology, History, Cultural Studies and Religion - AHKR
  • Vis innførsel
JavaScript is disabled for your browser. Some features of this site may not work without it.

Kvinner dømt til tvangsarbeid. -En studie av kvinner dømt etter løsgjengerloven i Norge 1907-1938

Hille, Karoline Henne
Master thesis
Thumbnail
Åpne
106782195.pdf (1.650Mb)
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/1956/6907
Utgivelsesdato
2013-05-14
Metadata
Vis full innførsel
Samlinger
  • Department of Archaeology, History, Cultural Studies and Religion - AHKR [841]
Sammendrag
Denne oppgaven omhandler alle kvinnene som ble dømt etter løsgjengerloven i perioden da den var mest brukt fra 1907 til 1938. Oppgaven tar for seg både lovgivningen, rettsprosessen mot kvinnene, hvilke forhold kvinnene ble dømt for, soningsforholdene for de dømte, og hvilket syn maktapparatet som stod for innsettelsene hadde på de dømte kvinnene. 20-25% av de dømte etter løsgjengerloven var kvinner. Bare på Tvangsarbeidshuset var det 878 innsettelser av kvinner i løpet av min periode, og i tillegg kommer alle som måtte sone på kvinnehjem. Et flertall av de dømte var prostituerte og hadde et høyt alkoholforbruk. Det var markante forskjeller mellom kvinnene og mennene som ble dømt etter løsgjengerloven. Kvinnene var i snitt vesentlig yngre enn mennene og hadde bedre helse. Der mennene hovedsakelig ble dømt for drukkenskap, ble flertallet av kvinnene dømt på bakgrunn av sitt yrke som prostituerte. Kvinnene fikk også i snitt lengre straffer enn mennene som ble dømt etter loven. Den vanligste soningstiden for kvinner var 4 års tvangsarbeid. Kvinnene sonet dommene på Arbeidshuset for Kvinner ved Landsfengselet eller på to ulike kvinnehjem, Solli lærehjem i Bergen, eller Grini kvinnehjem i Bærum. Oppholdet på Arbeidshuset var nærmest identisk med et fengselsopphold, bare med noe lengre arbeidsdager. De dømte kvinnenes rettsikkerhet ble dårlig ivaretatt. For det første var det ikke nødvendig å bevise et faktisk lovbrudd for å få noen dømt etter loven. Det var tilstrekkelig å bevise at vedkommende hadde et levesett som gav tilstrekkelig grunn til å anta at hun måtte ha ernært seg på ulovlig vis. For det andre ble ikke lengden på tvangsarbeidsstraffen eller hvorvidt tvangsarbeidsdommen skulle fullbyrdes vedtatt i rettssalen, dette ble bestemt av statsadvokaten i samarbeid med politiet. Dermed ble det diskresjonære maktmiddelet til politiet, som tidligere hadde blitt så sterkt kritisert under fattiglovene som var i bruk før 1907, til en viss grad videreført under løsgjengerloven.
Utgiver
The University of Bergen
Opphavsrett
Copyright the author. All rights reserved

Kontakt oss | Gi tilbakemelding

Personvernerklæring
DSpace software copyright © 2002-2019  DuraSpace

Levert av  Unit
 

 

Bla i

Hele arkivetDelarkiv og samlingerUtgivelsesdatoForfattereTitlerEmneordDokumenttyperTidsskrifterDenne samlingenUtgivelsesdatoForfattereTitlerEmneordDokumenttyperTidsskrifter

Min side

Logg inn

Statistikk

Besøksstatistikk

Kontakt oss | Gi tilbakemelding

Personvernerklæring
DSpace software copyright © 2002-2019  DuraSpace

Levert av  Unit