| dc.description.abstract | Formålet med denne masteroppgaven har vært å evaluere ordningen med tidsbegrenset uførestønad. Ordningen ble innført i 2004 som et kortsiktig alternativ til varig uførepensjon, men avskaffet og avløst av arbeidsavklaringspenger i mars 2010. Hensikten var å begrense tilgangen på uførepensjon og få flere potensielle uførepensjonister tilbake i arbeid. Ved hjelp av propensity score matching estimeres effekter av ordningen på stønadsmottakernes inntekt og arbeidstid. Nye mottakere av tidsbegrenset uførestønad var i stor grad personer i den definerte målgruppen for ordningen. De er blant annet yngre og har en sterkere tidligere arbeidsmarkedstilknytning enn varige uførepensjonister. Resultater fra en logistisk regresjonsmodell tyder på at sannsynligheten for å få innvilget tidsbegrenset uførestønad i 2004, gitt en innvilget uføreytelse, blant annet er lavere ved høyere alder, høyere tidligere inntektsnivå og yrkesaktivitet. En gradert uføreytelse, relativ til full ytelse, ser også ut til å påvirke sannsynligheten i positiv retning. I tillegg tyder resultatene på at det å være kvinne i seg selv øker sannsynligheten for den tidsbegrensede stønaden. I hoveddelen av analysen studeres utvikling i inntekt og arbeidstid for stønadsmottakerne i ett til fire år etter innvilget ytelse. Uten å ta hensyn til annet enn uføregrad og kjønn ser det ut til at mottakerne av den tidsbegrensede ytelsen både tjener mer og jobber flere timer i uken enn varige uførepensjonister. Etter å ha kontrollert for individuelle kjennetegn gjennom matching, tyder resultatene fortsatt på at ordningen hadde en viss positiv effekt for begge kjønn, både de med full og de med gradert ytelse. Effekten er størst for de med gradert ytelse, men resultatene viser positive effekter også for kvinner og menn med 100 prosent ytelse. Statistikkprogrammet Stata/IC 12.1 er benyttet i analysen. | en_US |
