Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorYtre Arne, Synneeng
dc.date.accessioned2014-01-02T09:08:22Z
dc.date.available2014-01-02T09:08:22Z
dc.date.issued2013-11-19eng
dc.date.submitted2013-11-19eng
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/1956/7630
dc.description.abstractDenne oppgaven dreier seg om Albertine, en av de kvinnelige protagonistene i Marcel Prousts (1871- 1922) À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid) (1913-1927). Albertine-figuren har generelt vært gjenstand for lite oppmerksomhet i litteraturen skrevet om Prousts roman. En nærlesning av La Recherche viser imidlertid at hun spiller en sentral rolle for forståelsen av dette verket, og da særlig med hensyn til dets etiske dimensjon. Jeg har latt meg inspirere av den fransk-litauiske moralfilosofen Emmanuel Lévinas' (1906-1995) og den amerikanske moralfilosofen Martha Craven Nussbaums (1947-) analyser, og i forlengelsen av disse lesningene anser jeg Albertine for å være en viktig nøkkel til forståelsen av det etiske potensialet i Proust tekst. I mitt arbeid fokuserer jeg først og fremst på forholdet mellom Albertine og fortelleren, slik det framstår i La Prisonnière (Fangen) (1923) og i Albertine disparue (Uten Albertine) (1925). Fortelleren er Prousts protagonist og Albertines kjæreste, men også hennes «fangevokter». Han holder henne fengslet i sin parisiske leilighet, overvåker hennes minste bevegelser og påstår at hun er en notorisk løgner og bedrager. Måten fortelleren behandler Albertine på - og måten han forteller om henne på - er etisk problematisk, og har følgelig vært gjenstand for nokså hard kritikk i deler av resepsjonen. Flere av de forskerne jeg refererer til, retter særlig kritikk mot det de betegner som fortellerens narsissistiske og solipsistiske verdensbilde. Den kritikken som rettes mot teksten i disse studiene, finnes imidlertid allerede hos Proust. Dette viser jeg delvis gjennom en intertekstuell sammenligning av Prousts tekst og Abbé Prévosts (1697-1763) roman Manon Lescaut (1731; 1752). Ved å rette et oppmerksomt blikk mot Albertine, så vel som et kritisk blikk mot fortelleren, forsøker jeg å klargjøre hvordan Prousts tekst kritiserer sin egen forteller. Albertine er i dette henseende svært viktig. I Prousts kjærlighetshistorie kommer de fatale konsekvensene av fortellerens solipsisme tydelig fram, men opplevelsen av å elske framprovoserer samtidig en forandring i hans holdning til Albertine og til sine omgivelser generelt: Sakte, men sikkert lærer fortellerens seg å se den andres autonomi og subjektivitet.en_US
dc.description.abstractThis dissertation revolves around Albertine, one of the female protagonists in Marcel Proust's (1871-1922) À la recherche du temps perdu (In Search of Lost Time) (1913-1927). Although a largely neglected figure in the research literature on Proust's work, a close reading of La Recherche reveals her role to be of significant importance for the understanding of this masterpiece, and especially with regards to its ethical dimension. Inspired by the analyses conducted by the French-Lithuanian moral philosopher Emmanuel Lévinas (1906-1995) and the American moral philosopher Martha Craven Nussbaum (1947- ), I consider Albertine as a key to the understanding of the ethical potential in Proust's text. In my study, I focus mainly on the relationship between Albertine and the narrator, as it is depicted in La Prisonnière (The Captive) (1923) and Albertine disparue (The Fugitive) (1925). The narrator is Proust's protagonist and Albertine's lover, but also her jailor", imprisoning her in his Parisian apartment, constantly monitoring her every move and convincingly claiming her to be a compulsive liar and a cheat. Based on the ethical challenges brought forward by his treatment of Albertine and his way of depicting her in his own story, several textual studies, some of which I cite, direct rather harsh criticism against the narrator's narcissistic and even solipsistic world vision. However, as I show partly through an intertextual comparison between Proust's representation and that of Abbé Prévost (1697-1763) in his novel Manon Lescaut (1731; 1752), the criticism conducted by these studies already exists within the framework of Proust's own text. Directing an attentive view on Albertine, as well as a critical view on the narrator, I attempt to make clear how Proust's text criticizes its own narrator. Albertine is of great significance in this regard. Proust's love story mirrors the consequences of the narrator's solipsism, but the experience of love also brings forward a change in the narrator's attitude towards Albertine and towards his surroundings in general, slowly making him more attentive to the autonomy and subjectivity of the other.en_US
dc.format.extent1358790 byteseng
dc.format.mimetypeapplication/pdfeng
dc.language.isonobeng
dc.publisherThe University of Bergeneng
dc.titleAlbertine og fortelleren. Om det etiske hos Prousteng
dc.typeMaster thesis
dc.rights.holderCopyright the author. All rights reserved
dc.description.degreeMaster i Allmenn litteraturvitenskap
dc.description.localcodeMAHF-LITT
dc.description.localcodeALLV350
dc.subject.nus712103eng
fs.subjectcodeALLV350


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel