Like problem - ulike valg. En studie av Norges nei til heroinassistert behandling i lys av Sveits sitt ja

Abstract

Most countries in the world have problems related to drug use. The use of heroin especially have from the 1960s and onwards led to gatherings of drug addicts in public spaces (often referred to as open drug scenes), overdose related deaths and the spread of diseases such as HIV and Hepatitis C. Different countries have chosen different solutions in face of these problems. One approach some countries have sorted to is heroin-assisted treatment for those addicts that don't respond to regular substitution treatment. This thesis will try to explain why Norway, unlike Switzerland, the first country in the world to implement this policy, has so far said no to heroin-assisted treatment. By using the case-study method I have compared the Norwegian and Swiss drug history and policy approach since the 1960s when heroin gradually became a problem. Historical Institutionalism with its emphasis on path dependency, feed-back mechanism and critical junctures offer a theoretical framework on how heroin-assisted treatment became possible in Switzerland, and why it hasn't so far in Norway. Public policy theories like the Punctuated Equilibrium Model and the Advocacy Coalitions Framework offer supplementary frameworks. Perhaps the greatest difference between Norway and Switzerland's history on this field is that the problems related to drugs where more comprehensive in the latter case, especially in its largest city Zürich. When we compare Norway's difficulties on issues HIV/AIDS and the share size of the open drug scenes with Switzerland it is indeed two very different cases. These problems in particular led to a critical juncture in Switzerland that made it possible for such a radical policy like heroin assisted treatment to be accepted. This has not yet happened in Norway where the mechanisms of path dependency and feedback mechanisms have come into play on this question. However, Norwegian drug policy has changed a lot during the last 20 years in particular, the most prominent change being the introduction of substitution threatment with methadone and later subutex during the 1990s. But the problems related to drugs have not been as severe as when Switzerland implemented their famous policy. This may be one of many explanations as to why Norway hasn't followed in the footsteps of Switzerland. It seems that heroin assisted treatment for many actors in Norway is a step too far away from the abstinence only policy that historically has dominated Norwegian and indeed Western approach to this problem since the 1960s.

De fleste land i verden har problemer relater til narkotikabruk. Bruk av heroin spesielt har fra 1960-tallet og fremover ledet til samling av rusavhengige på offentlige steder (ofte kalt åpne russcener), overdosedødsfall og spredning av sykdommer som HIV og Hepatitt C. Forskjelligere land har valgt forskjellige løsninger i møte med disse problemene. En tilnærming noen land har valgt er heroinassistert behandling for de rusavhengige som ikke responderer på tradisjonell substitusjonsbehandling. Denne oppgaven vil prøve å forklare hvorfor Norge, i motsetning til Sveits, det første landet i verden som implementerte denne policyen, så langt har sagt nei til heroinassistert behandling Ved å bruke casestudiemetoden har jeg sammenlignet norsk og sveitsisk narkotikahistorie og policy tilnærming tilbake til 1960-tallet da heroin begynte å bli et problem. Historisk Institusjonalisme med sitt fokus på stiavhengighet, tilbakeføringsmekanismer og kritiske faser gir et teoretisk rammeverk for hvordan heroinassistert behandling var mulig i Sveits, og så langt ikke i Norge. Public policy theories som Punctuated Equilibrium modellen og Advocacy Coalitions Framework gir supplerende forklaringer. Kanskje den største forskjellen mellom Norge og Sveits sin historie på dette freltet er at problemene knyttet til narkotika var mer omfattende i sistnevnte case, spesielt i sin største by Zürich. Når vi sammenligner Norges problemer knyttet til HIV/AIDS og størrelsen på de åpne russcenene med Sveits er det to veldig forskjelligere case. Disse problemene spesielt førte til en kritisk fase i Sveits som gjorde det mulig å at en så radikal politikk som heroinassistert behandling ble akseptert. Dette har ikke skjedd i Norge ennå hvor stiavhengighet og tilbakeføringsmekanismer har påvirket sterkt. Allikevel har norsk narkotikapolitikk forandret seg mye de siste 20 årene, spesielt gjennom introduksjonen av subsitusjonsbehandling (LAR). Men problemene knyttet til narkotika har ikke vært så alvorlig som de var i Sveits da de implementerte deres nye policy. Dette kan være en av flere forklaringer på hvorfor Norge ikke har fullt Sveits på dette spørsmålet. Det kan se ut som om heroinassistert behandling for mange aktører i Norge er et steg for mye vekk fra den nulltoleranse policyen som har dominert norsk og generelt vestlig tilnærming til dette spørsmplet siden 1960-tallet.