| dc.description.abstract | Denne studien ser nærmere på mekanismene rundt hvorfor, hvordan og når man velger å kvitte seg med ting fra husholdningen. Forbruksforskning har lenge vært en veletablert nisje innen økonomi, antropologi, kultur-studier og sosiologi, men her er det den første delen av forbruket, det å tilegne seg ting, som tradisjonelt har stått i fokus. Avfall og handlinger som gjør noe til avfall er noe som ofte tas for gitt og som oversees, men å studere dette kan gi stor innsikt i våre sosiale handlingsmønstre og samfunnsstrukturer. Hvordan og hvorfor mennesker kvitter seg med ting er en viktig del av forbruket og har, som forbruket, implikasjoner for sosial status, identitet, tilhørighet og estetiske idealer. Fordi det finnes lite forskning på området, og spesielt lite norsk forskning, har jeg valgt å gjøre en eksplorerende empirisk studie hvor jeg bruker sensitiverende begreper i analysen av datamaterialet. Problemstillingen for studien kan deles inn i to hovedspørsmål: 1) Hvorfor velger man å kvitte seg med noe fra husholdningen? 2) Hva påvirker når og hvordan man velger å kvitte seg med noe fra husholdningen? I et forsøk på å få et helhetlig bilde av hvilke vurderinger som gjøres når man skal kvitte seg med eiendeler og hvordan disse vurderingene eventuelt varierer mellom forskjellige kategorier av ting har jeg valgt å gå bredt ut og ser på tre typer eiendeler: det en konsumerer (mat og dens tilhørende emballasje), det en kler seg med (klær og sko) og det en omgir seg med i hjemmet (bruksting og møbler). For å belyse problemstillingen har jeg gjort dybdeintervjuer med ni personer, fem menn og fire kvinner jevnt fordelt på aldersgruppene 20-30 år og 50-60 år. Ved å se på et så bredt utvalg av eiendeler får jeg ikke bare et innblikk i hvorfor og hvordan man kvitter seg med dem, men også hva som er forholdet mellom dem. Gjennom en «grounded» analyse viste blant annet tid seg som et sensitiverende konsept som både separerer de tre typene eiendeler og binder dem sammen. For å illustrere dette har jeg laget to forløpsmodeller som viser avhendingsprosessen i et tidsperspektiv. Den underliggende tidslinjen skiller de tre kategoriene av eiendeler da de har forskjellige livsløpslengder i husholdningen. Mat og emballasje har det korteste livsløpet på grunn av matens materialitet og emballasjens tap av primærfunksjon så snart maten er pakket ut. Disse utgjør også mesteparten av hverdagsavfallet som krever tid i hverdagen for å håndteres. Klær, sko, bruksting og møbler er underlagt samme forløpsmodell, men klær og sko har generelt et kortere livsløp i husholdningen og er nærmere knyttet til kroppen enn bruksting og møbler som også i større grad utgjør en del av «hjemmet». Ved hjelp av forløpsmodellene har jeg forsøkt å illustrere at hvorfor og hvordan vi kvitter oss med ting er en kompleks prosess. Det er lite i studien som tyder på at det å kvitte seg med ting er en tankeløs handling som drives av et umettelig behov for det nye. Tvert imot krever det mye energi og nøye vurderinger, ikke bare i forhold til hvorvidt man ønsker å bli kvitt eller beholde, men også hvordan man eventuelt skal kvitte seg med det. Forhandlinger rundt hva man vil kvitte seg med skjer heller ikke i et vakuum, men i en hverdagssetting under konstant påvirkning fra sosiale og strukturelle forhold. Her har det også vært særlig fruktbart å trekke frem informantenes egne livsløpsfaser for å belyse at hvordan hverdagslivet er... | en_US |
