«Du føler at du sniker litt i kulissene»: Bruk av internett og sosiale medier i ansettelsesprosessen. Et fenomenologisk og dramaturgisk perspektiv.

Abstract

Denne studien omhandler ansetteres bruk av internett og sosiale medier i ansettelsesprosessen. Studiens empiriske grunnlag baserer seg på seks kvalitative intervjuer med mennesker som har personalansvar innenfor selskaper i privat sektor, eller mennesker som ofte har bistått disse ansetterene. Med utgangspunkt i dette har jeg analysert hvordan ansetter har komt å bruke internett og sosiale medier for å søke informasjon om kandidater for ansettelse, hvordan de reflekterer over- og begrunner denne praksisen, samt hvordan dette arter seg i det sosiale rollespillet som en gang var forbeholdt jobbintervjuet. Fra et fenomenologisk perspektiv viser studien hvordan en ny praksis har kommet inn i arbeidshverdagen til ansetterene gjennom bruk av et sosialt lager av kunnskap, opparbeidet gjennom hverdagslivet. Ut ifra deres fortellinger har jeg identifisert fire hovedbegrunnelser for å bruke slike nettbaserte informasjonssøk: 1) for å bli bedre kjent med personen, 2) for å forberede seg, 3) kandidatene forventer det selv, 4) ved at man får innsyn og tilgang til kandidatens kontaktnettverk. Utover disse, viser studien også at ansettere foretar en del vurderinger av denne praksisen, hvor kritiske overveielser bærer preg av usikkerhet. Med en andre, dramaturgisk tilnærming, viser også studien hvordan ansettere tolker informasjonen de finner, og hvordan det påvirker vurderingene og beslutningene som takes i en ansettelsesprosess. Med ansetter som publikum, er kandidatens rollespill gjennom situasjonsdefinering og inntrykksstyring en potensielt avgjørende faktor, da ansetter nå har fått en "sidestage view" inn i det som tidligere var forbeholdt kandidatens "back stage"-verden. På en annen side, viser studien at ansikt-til-ansikt-møtet fortsatt er det mest verdifulle for ansetterenes valg av ny medarbeider. Min teoretiske tilnærming til feltet baserer seg på sosiologiske perspektiver på kunnskap (Shutz 1967, Berger & Luckmann 1966), legitimering (Berger & Luckmann 1966, Boltanski & Thévenot 1999), og symbolsk interaksjonisme (Goffman 1959, Meyrowitz 1986). Jeg argumenterer for at ansetterenes praksis baserer seg på en sosial og pragmatisk hverdagskunnskap, at denne kunnskapen videre skaper grunnlaget for deres tolkningsreportoir, og videre for hvordan de som publikum bruker dette for å vurdere de opptredener som de er vitne til på den virtuelle scenen, og tar sine beslutninger deretter. En kombinasjon av disse teoretiske perspektivene innenfor de sosiale definisjonsparadigmene, bidrar til en mer dyptgående analyse av praksisen og dens potensielle grunnlag for endring av primissene for å finne "den rette kandidat".