| dc.description.abstract | Oppgavens formål var å studere hvordan de høyreradikale partiene Sverigedemokratene (SD) og United Kingdom Independence Party (UKIP) distribuerer sitt politiske budskap på det sosiale nettstedet YouTube. Felles for begge partier er at målgruppen deres primært slutter opp om partiet grunnet skepsis til EU medlemskap og innvandring. Mens Nigel Farage var en stabil leder for partiet fra 2006-2009, ble han i 2010 gjenvalgt som partileder og er partiets nåværende leder. Det svenske partiet SD derimot, har hatt Jimmie Åkesson som stabil leder siden 2005. Partienes gradvis større oppslutning de siste årene kan skyldes samfunnsutviklingen, ettersom stadig flere svensker og briter bekymrer seg over masseinnvandringen og deres nåværende forhold til EU. De skiller seg også ut ved at de har velgere fra et bredt spekter, noe som kan forklares ved at velgere fatter en mer bevisst avgjørelse når de velger å støtte disse partiene, nettopp fordi de ønsker å distansere seg fra de mer etablerte partiene. Tatt i betraktning at både innvandring og mistenksomheter til EU-medlemskap er partienes kjernesaker og velgernes interesseområder, vil nettopp disse temaene være sentrale aspekter i analysen. I så måte er det relevant å granske hvordan ideologi, retoriske virkemidler og lederfokus bidrar til å fremme disse temaene. De utgjør dermed oppgavens variabler. I tillegg til de fire videoleksjonene som skal studeres på YouTube, er også relevant faglitteratur og relevant informasjon fra andre nettsteder innhentet. Oppgaven vil først gi en introduksjon av hvordan høyreradikale partier oppstår, før relevant teori, begreper og metode vil gjøres rede for. Dernest vil studien basere seg på fire analyseenheter som vil bidra til å forstå hvordan og hvorfor høyreradikale partier som SD og UKIP opererer på sosiale medier, samtidig som undersøkelsen av disse vil fremme en forståelse for hvordan de benytter seg av retoriske virkemidler i visuelle ytringer. Avslutningsvis fremlegges en oppsummering av de empiriske hovedfunnene. Konklusjonen på studien er at den ideologiske kommunikasjonen har en fordel, ettersom den gjerne bærer preg av å benytte bilder som gjenspeiler virkeligheten. Samtidig oppnår avsender lettere den ønskede effekten ved at mottaker forstår og aksepterer budskapet og deler den virkelighetsoppfatning partiet representerer. På den annen side, dersom det visuelle reflekterer en virkelighetsoppfatning mottakeren ikke vil si seg enig i, innbyr partiet mottaker til å i stedet innta den opposisjonelle rollen (Kjeldsen, 2002: s. 60). Høyreradikale partier opplever ofte å refereres til som populistiske partier, hvilket innebærer at de blant annet kritiseres for å være ubesluttsomme, ustabile og usaklige. Samtidig hevder de etablerte partiene ofte at de høyreradikale frembringer usannsynlige løsninger til mer komplekse utfordringer, kun for å sanke flere stemmer. På den annen side, ser man at også disse holdningene utfordres, ettersom høyreradikale partier regnes som retorisk stabile og at velgergruppen er trofaste mot partiets politikk. Et eksempel er at både SD og UKIP refererer til tradisjonelle og kulturelle verdier som familiesyn, fellesskap og ønske om å bevare kulturarven. Partiene spiller dermed på folkelige verdier og normer, så vel som at de påtar seg offerrollen, ettersom partiene fryses ut både i media og av de andre partiene (Issued: What We Stand For). | en_US |
