| dc.description.abstract | Denne avhandlingen er en antropologisk studie av pinsevenner i en vestlandsk pinsemenighet. Gjennom oppgaven har jeg sett på hvordan endringsprosesser i forhold tro og religiøs praksis kan forstås i en generasjonsmenighet som befinner seg i det norske samfunnet. Sentrale spørsmål er: Hva er det som driver religiøs endring? Hvordan påvirker religiøs endring de troendes forhold til det guddommelige? Hvilke prosesser er det som holder tilbake for religiøs endring? Menigheten jeg gjorde feltarbeid i var en klassisk pinsemenighet hvor fornyelse var sentralt, men hvor dette også skapte utfordringer. Dette var også disse endringene som opptok menighetsmedlemmene, hvor de ble dratt mellom det å være en klassisk menighet med fokus på tradisjon og å være en moderne og tidsriktig menighet. Som en generasjonsmenighet var det mange hensyn som måtte tas med tanke på fornyelse, og det ble derfor en spenning mellom det å være en pådriver for endring for å erverve nye medlemmer, og det å holde igjen for å tilfredsstille de eksisterende medlemmene. Jeg argumenterer for at disse endringene fikk konsekvenser for menighetens medlemmer og deres forbindelser til det guddommelige. En praktisk endring jeg ser på, er musikkstilen i menigheten, hvor moderne lovsang er forskjellig fra sangbokmusikk. Jeg ser derfor på hvordan musikk fungerer som medieringsform mellom menneskene og det guddommelige, og hvordan menneskenes forhold til Gud også endres når musikken endres. I tillegg tar jeg for meg hvordan ulik rituell praksis kan forstås mellom generasjonene i Kirkehjemmet. Den eldre generasjonen tok tydeligere i bruk nådegaver til oppbyggelse for menigheten. Den yngre generasjonen mente derimot at nådegavene var til personlig oppbyggelse. Jeg argumenterer for at dette skiftet handler om et ønske om et mer personlig forhold til Gud, hvor individet og Gud er i sentrum. Dette skaper en spenning mellom verdiene fellesskap og individualisme. Det økte individfokuset var i tråd med den stadig mer populære "neo-pentekostale" retningens fokus på nærhet med Gud. Gjennom oppgaven trekker jeg på at den klassiske pinsemenigheten som jeg gjorde feltarbeid i tok opp i seg noen elementer fra den neo-karismatiske praksisen, samtidig som de beholdt et klart skille. Det kom frem gjennom menighetens gavepraksis at deres grunnleggende fokus var kjærlighet, noe som skilte seg fra neo-pentekostal "prosperity gospel". Menigheten var dermed ikke gjenstand for en total endring, for deres fokus på verdiene fellesskap og kollektivitet var så sentrale. | en_US |
