Fra sosialproblem til helseproblem? En praxeologisk analyse av narkotikapolitikken i Norge
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/1956/18307Utgivelsesdato
2017-06-21Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
I denne oppgaven søker jeg å beskrive narkotikafeltets utvikling i Norge, gjennom registrantanalyse av stortingsmeldinger og andre statlige dokumenter fra 1960-tallet og frem til 2012. Jeg forsøker å avdekke feltets struktur, agenter og doksa, og betingelsene for endringer som har skjedd i løpet av perioden, samt hvordan feltets struktur virker inn på selve feltet. Studien er basert på en praxeologisk optikk, med den franske sosiologen Pierre Bourdieu sine begreper om felt, kapital, doksa og symbolsk makt og vold, som verktøykasse. Disse begrepene blir presentert i oppgavens andre kapittel. Utkommet av registrantanalysen presenteres i to deler. Først en kronologisk deskriptiv gjennomgang av stortingsmeldingene og perioden de er skrevet fra. Deretter forsøker jeg å objektivere og analysere denne historiseringen. Studien viser at da narkotikabruk begynte å bli et problem i Norge, var det legene som «eide» feltet. Relativt fort ble representanter fra justisfeltet invitert inn, da det ble besluttet å gjøre bruk og besittelse av narkotika ulovlig. Bakgrunnen for dette var at man tenkte at det var et tett samarbeid mellom helsevesenet og fengselsvesenet, hvilket senere har vist seg å ikke stemme. De neste tiårene kom kommunene og fylkeskommunene stadig sterkere inn i feltet, sammen med flere andre, og legene mistet stadig mer myndighet. Narkotikabruk var et sosialt problem, som best ble løst med forebygging og rettslige sanksjoner og tvang. Denne tanken sto sterk frem til slutten av 90-tallet, da helsevesenet, og med det legene, fikk mer ansvar for behandling, og vi ser en økende medikalisering av feltet, som består frem til i dag.