| dc.description.abstract | Gjennom blant annet media har vi fått presentert historier om mennesker som opplevde å miste et barn ved abort eller dødfødsel for mange år siden, men aldri fant ut hvor det ble av. Disse ”skrekkhistoriene” har bidratt til å danne det bildet vi har i dag av en tidligere praksis der barna ble revet bort, man fikk ikke se dem, langt mindre ta farvel og de forsvant sporløst i en anonym og ukjent grav. I dag sies det at det er en annen holdning som er rådende: man oppfordres til å se det døde barnet, holde det og bli kjent med det – skape minner om den døde, ta avskjed og ha en seremoni med påfølgende begravelse, gjerne i en egen grav. Disse to praksisene står i grell kontrast til hverandre, og fremstilles som henholdsvis ”den gale og barbariske” og ”den riktige og humane” måten å handle på. Denne oppgaven handler om disse praksisene, og om endringene som har skjedd i rutinene rundt abort og dødfødsel. Jeg vil argumentere for at dette ikke bør sees som isolerte fenomener, men at de er en del av samfunnsutviklingen. Dette innebærer at man kan se endringene i lys av blant annet spedbarnsdødelighet, teknologisk utvikling og hvilke holdninger som er rådende i samfunnet med hensyn til sorg og sorgbearbeidelse. Selve svangerskapsperioden spiller en viktig rolle i denne sammenheng, og jeg vil hevde at det er her grunnlaget for den videre håndteringen legges. Kort sagt omhandler altså ikke oppgaven kun selve dødsfallet og de praktiske oppgavene dette medfører, men også forholdene rundt. | no_NO |
