| dc.description.abstract | Tidlig på 1900-tallet endret barne- og skolehelsediskusjonen seg vesentlig i Norge. Innføringen av folkeskolen hadde synliggjort barnas helseproblemer, og bekymringen for den høye dødeligheten i skolebarnsgruppen avstedkom et perspektivskifte i skolehelsearbeidet. Arbeidet gikk fra å tilhøre skoleverket og skolepolitikken – til å bli en del av et større folkehelsearbeid. Historikere har uttalt at i knapt noe annet helsepolitisk felt foregikk det så stor aktivitet, og så store omveltninger som i skolen. Med den nasjonale skolehelsetjenesten i startgropen, ble skolen særlig i Oslo, hvor Carl Schiøtz var skolelegesjef, et laboratorium for det store folkehelseprogrammet. Det nasjonale lovverket hang etter, og slik skjedde tiltakene i et lovmessig og administrativt tomrom. Således bar helsetilbudet preg av store regionale ulikheter. På landsbasis utviklet tjenesten seg mellom praktiske tiltak og en teoretisk fundert skolehygienediskurs.2 Den første nasjonale loven om skolehelsetjeneste kom i 1957. I dagens samfunnsdebatt er skolehelsetiltak igjen aktualisert. Det er et fornyet fokus på hvordan skolen skal medvirke i elevenes allmenndannelse, og samtidig legge et grunnlag for god helse. I forrige valgkamp diskuterte man blant annet om det igjen var behov for en nasjonal skolematordning. Denne oppgaven følger skolefolk og medisineres ordskifte rundt skolebarnas helseproblemer og løsninger, slik de kom til uttrykk i de to profesjonenes tidsskrifter mellom 1920 og 1957. Profesjonenes definisjoner av sykdom og helsefremmende tiltak formet elevenes hverdag i skolen. På denne måten hadde faggruppenes syn på hva som til en hver tid utgjorde formålstjenlige tiltak stor innvirkning på barn og barndom. | no_NO |
