| dc.description.abstract | Avhandlingen er en analyse av den norske debatten som pågikk fra 1995 til 2002 om hvorvidt Norge skulle implementere EUs barnematdirektiv i EØS-avtalen og med det i den norske lovgivningen. Analysen viser hensyn, ideal og kollektive verdsettinger som konstituerer nasjonal ernæringspolitikk samt hvordan EU-direktivet kan forstås som å ha satt disse på spill. Avhandlingen diskuterer videre kollektive verdsettinger i norsk kontekst og mulige endringer i deler av disse. Gjennom sju år var det tverrpolitisk enighet om at Norge burde beholde et nasjonalt utformet regelverk for produksjon av barnemat. Saken endte imidlertid med at Bondevik 2-regjeringen og stortingsflertallet, høsten 2002, vedtok å innlemme direktivet. Analysen tar utgangspunkt i norske saksaktørers uttalelser i saken, slik disse kommer til uttrykk i skriftlige dokument. Den franske pragmatismen, utgjør det grunnleggende teoretiske og metodologiske inntaket til saken. EUs barnematdirektiv regulerer produksjon og merking av mat for sped- og småbarn. Direktivet ville føre med seg en rekke mattyper, som den gangen var ukjent på det norske markedet. Barnematsaken utgjorde et fruktbart analytisk utgangspunkt for en studie av kulturelle ideal for og verdier ved god barnemat. Analysen viser hvordan barnematsaken dels kom til å dreie seg om et møte mellom den vanlige, familiematen, som ideal for god, norsk barnemat, og den europeisk, industriproduserte spesialmaten. Hoveddelen av barnematsaken dreide seg imidlertid om andre forhold enn barnematen i seg selv. Med i hovedsak henvisninger til fageksperters beregninger av helserisiko, arbeidet norske myndigheter for å få beholde et nasjonalt utformet regelverk for produksjon av barnemat. Analysen viser hvordan saken handlet om hvordan et ideal for et relativt strukturelt innrettet forebyggingsarbeid i norsk kontekst, ble møtt av et EU-direktiv som sto frem som å ville føre forebyggingsarbeidet i mer individuell retning. Barnematsaken førte slik med seg prinsipielle forebyggingspolitiske problemstillinger omkring forholdet mellom statlig regulering og individuell valgfrihet. Med problemstillinger omkring helserisiko, utgjorde videre fageksperter en sentral del av saken. Det førte til at den også kom til å handle om fagekspertenes rolle i politiske beslutningsprosesser. Analysen av stortingsrepresentanters diskusjoner av tematikken i barnematsaken, tegner opp et ideal for ernæringsfaglig praksis og kunnskap som skal anvendes i politiske beslutningsprosesser. Til slutt viser analysen hvordan Norges relasjon til EU gjennom EØS fikk en sentral rolle i saken. Analysen viser hvordan avgjørelsen om å innlemme barnematdirektivet ble linket opp til både rettslige, økonomiske og samarbeidspolitiske hensyn i det Europeisk økonomiske samarbeidet. Avhandlingen konkluderer blant annet med at nasjonal ernæringspolitikk spenner mellom flere hensyn og verdsettinger, som helsehensyn, folkerettslige forpliktelser, nasjonal økonomi og mål om politisk samarbeid og deltakelse i EU. Avhandlingen viser samtidig hvordan sentrale kollektive verdsettinger gjennom hoveddelen av barnematsaken, med argumentasjonen for innlemmingen av barnematdirektivet endret innhold. Avhandlingen avslutter med å stille spørsmål om barnematsaken illustrerer en bevegelse mot endrede verdsettinger i norsk kontekst generelt og om det Europeisk økonomiske samarbeidet kan forstås som å spille en rolle. | no_NO |
