| dc.description.abstract | The thesis explores the emergence, practice and development of a new temporary staffing arrangement that was introduced in the Norwegian health-care sector in July 2000, after liberalization of the Employment Act. The legislation change took place during times of significant and widespread shortage of nurses in Norway. The new staffing arrangement allowed hospitals and other health care organizations for the first time to hire nurses from temporary help agencies. The objective of the thesis is twofold: To analyze 1) how a group of selected stakeholders within the health-care labor market responded and contributed to the emergence of a market for hiring nurses from temporary help agencies, and 2) how a selected hospital adopted, modified and legitimized this arrangement. The thesis is theoretically rooted in the neoinstitutional perspective within organizational research, and particularly within Scandinavian institutionalism. This perspective provides a theoretical interpretation framework for the study of the development, spread, adoption and translation of ideas and standards. The case study is divided into two parts; a field study covering the period from 2000 to 2003, and an in-depth case study focusing on how the new staffing arrangement was evaluated, interpreted and adopted at different ward units of the preselected hospital between 2001 and 2006. The field study reveals that several actors in the health-care sector were opposed to the legislative change that opened for hiring nurses from temporary help agencies. The Norwegian Nurses Organization claimed that the use of agency nurses would negatively affect the work quality and strongly opposed liberalizing this labor sector. Majority of nurses at the time also claimed that the new staffing arrangement would negatively affect the working environment. It was also pointed out that the use of agency nurses would be a highly expensive staffing arrangement. Since the temporary help agencies offered nurses significantly better salaries and more flexible working schedules, they managed to sign up nurses. Due to the nurse shortage, many hospitals started hiring nurses as their only option to resolve severe staffing problems. The new hiring arrangement was thus adopted despite the general opposition and skepticism of hospital staff. The thesis provides an insight into the discussions that were carried out in relation to the use of agency nurses and their work performance during the study period. Several of those who were initially opposed to the staffing arrangement gradually took a more pragmatic and positive view of it. The field study illustrates the stakeholders’ viewpoints and the basis for the changing standpoints with regard to motives and strategies. The analysis of how the selected hospital adopted, translated and legitimized the staffing arrangement, shows that the model was initially used as a temporary (but nevertheless an undesired) solution in a situation with immense staffing problems. Experiences with the model quickly demonstrated that the temporary help agencies provided the hospital with a much needed supply of highly qualified nurses. It contributed also to reduced dependency on overtime use among the nurses that were employed at the hospital, and thus created more predictable working schedules for the nurses. Previous staffing problems were thereby largely eliminated. Consequently, the new staffing arrangement gained necessary legitimacy. Later in the adoption process, the economic rationale became an increasingly important basis for legitimacy within the hospital organization and for the organization’s stakeholders. The added cost of hiring nurses from temporary help agencies influenced the nurse and hospital ward managers’ assessment of the new staffing arrangement, making it difficult to justify during times of strong budget constraints. As a result of a perceived expectation of having to take both professional and economic considerations into account in their work, many nurse and hospital ward managers felt that it would be difficult to continue to hire nurses from temporary help agencies. The staffing arrangement could nevertheless be characterized as an established practice within the selected hospital at the end of the study period in 2006. The thesis concludes that the new and initially controversial staffing arrangement, over time became a functional staffing practice for the hospital management. | en_US |
| dc.description.abstract | Denne avhandlingen omhandler fremveksten, praktiseringen og videreutviklingen av en ny vikarordning i norsk sykehussektor generelt, og ved et større norsk sykehus spesielt. Den nye ordningen går ut på at sykehus leier inn sykepleiere fra vikarbyrå. Ordningen gjorde sin entré i norsk helsevesen sommeren 2000, da det trådte i kraft et nytt og mer liberalt regelverk for ut- og innleie av arbeidskraft her i landet. Da ordningen var av ny dato ble den møtt med sterk kritikk fra flere hold, deriblant fra sykepleiere og ledere i sykehussektoren. Over tid har likevel ordningen blitt forholdsvis utbredt i mange sykehus, hvor den har fått karakter av å være en ordinær praksis for å skaffe sykepleiervikarer. Avhandlingen har til hensikt å belyse to forhold: 1) Hvordan et utvalg aktører i sykehussektorens arbeidsmarked har respondert på og bidratt til fremveksten av et marked for sykepleieleie, og 2) på hvilke måter sykepleieinnleie (innleiemodellen) er blitt adoptert, videreutviklet og forsøkt legitimert av aktørene ved ett sykehus. Avhandlingen er teoretisk forankret i det nyinstitusjonelle perspektivet i organisasjonsforskningen, og da især i den skandinaviske nyinstitusjonalismen. Dette perspektivet tilbyr en teoretisk fortolkningsramme for studier av utvikling, spredning, adoptering og oversettelse av ideer/oppskrifter. Den casestudie som er blitt gjennomført er først og fremst en adopteringsstudie. Dens primære formål er å undersøke hvordan ideen om sykepleieinnleie har blitt mottatt av aktørene i et sykehus, og hvordan sykehusets aktører har vurdert og bearbeidet ideen over tid. Casestudien kan deles inn i en feltstudie og en sykehusstudie. Mens feltstudien omhandler de første årene innleiemodellen var i bruk i sykehussektoren (2000–2003), retter sykehusstudien søkelys på et noe lengre tidsrom (2001–2006). Et viktig utgangspunkt har vært at det som skjer i sykehusfeltet som helhet, er med å berede grunnen for lokale, organisasjonsspesifikke oversettelser av innleiemodellen i det enkelte sykehus, og ved den enkelte sykehusavdeling. Det har derfor vært vesentlig å undersøke hvordan aktører som Norsk Sykepleierforbund, sykepleiere i alminnelighet, sykehussektoren og vikarbyråbransjen forholdt seg til at sykepleieleie ble muliggjort som ordning i år 2000. Avhandlingens primære siktemål har imidlertid vært å belyse modellens institusjonalisering i casesykehuset, med vekt på å forstå de sykehusansattes praktiseringer og vurderinger av modellen.Analysen gir innsikt i flere forhold. For det første, gir den innblikk i diskusjoner som har vært ført i forhold til sykepleieleie og jobben som byråansatt sykepleier. Diskusjonene har funnet sted på flere arenaer – eksempelvis i sykehusorganisasjonen, i Sykepleierforbundet og i vikarbyråer – og engasjert både sykepleiere og andre. Flere av dem som først var motstandere av sykepleieleie, inntok etter hvert en mer pragmatisk og til dels også positiv holdning overfor ordningen og/eller den nye vikarjobben for sykepleiere. Feltstudien gir innblikk i hvilke aktører dette gjelder, og hva aktuelle standpunktskifter baserer seg på av motiver og strategier. Analysen av casesykehusets adoptering, oversettelse og legitimering av innleiemodellen, viser at modellen først ble tatt i bruk som en midlertidig (men ikke desto mindre uønsket) problemløser i en vanskelig rekrutterings- og bemanningssituasjon. Konkrete erfaringer med sykepleieinnleie, gjorde det raskt klart at ordningen skaffet sykehuset sårt tiltrengt arbeidskraft og derfor hadde nytteverdi. En viktig faktor var at de innleide sykepleierne var godt kvalifiserte. En annen at ordningen reduserte overtidsbruken blant sykehusets egne sykepleiere, og dermed bidro til at disse fikk en mer forutsigbar arbeidshverdag. Slike oppdagelser ga grobunn for positive koblinger mellom innleiemodellen og en rekke faglige og arbeidsmiljømessige forhold. Følgelig kunne bruken av sykepleieinnleie rettferdiggjøres med henvisning til det sykepleie-/medisinskfaglige rasjonalet i organisasjonen, noe som ga ordningen legitimitet. Utover i adopteringsprosessen ble den økonomiske rasjonalitetsformen en stadig viktigere legitimeringsbase i organisasjonen, og dermed for organisasjonens aktører. Dette innvirket på sykepleielederes vurderinger og praktiseringer av tilgjengelige vikar- og bemanningsordninger. Som følge av en opplevd forventning om å skulle ta både faglige og økonomiske hensyn i arbeidet, fant mange det vanskelig å opprettholde bruken av sykepleieinnleie. Dette gjaldt særlig bruken av eksterne sykepleiervikarer, som ble kritisert for å ha en for høy prislapp. En intern variant av innleiemodellen, hvor avdelingene leier inn sykepleiervikarer fra et internt vikarsenter, ble til forskjell foretrukket i flere situasjoner. Ved studiens slutt i 2006, var likevel begge de to innleievariantene godt innarbeidet i sykehusets bemanningsrepertoar. Dermed kan det konkluderes, at den bemanningsoppskrift som først ble tatt i bruk i organisasjonen, ble gjort til meningsfulle og anvendbare vikarpraksiser over tid. Til grunn ligger de fortolkninger, bearbeidelser og tilpasninger som sykehusets aktører bidro med; som aktive mottakere av den en gang så ukjente oppskriften. | en_US |
