Litterære samtalar i lause lufta? Ein komparativ analyse av litterære samtalar i det tradisjonelle og virtuelle klasserommet.

Abstract

Hovudmålet med oppgåva er å undersøke den litterære samtalen. Utgangspunktet for å problematisere undervisingsforma er for det første at det ligg eit enormt potensiale når det kjem til litteraturforståing og -interesse, interaksjon med andre og danning. Det er synd moglegheitene som finst her ikkje blir nytta. Diverre er det ein tendens at få elevar er aktive deltakarar i desse dialogane. Korleis kan ein få flest mogleg elevar aktive? For det andre stiller Kunnskapsløftet (2006) krav til bruk av digitale verkty i undervisinga, men gjev ingen retningsliner for korleis det kan gjerast, eller kva programvare som kan nyttast. I kombinasjon av desse to observasjonane gjer eg eit forsøk på å undersøke korleis ein blogg kan fungere som eit alternativt rom for den litterære samtalen. For å nærme meg eit svar utførte eg feltarbeid i to niandeklassar. Der observerte eg ein tradisjonell, litterær samtale i klasserommet og laga ein blogg der ein litterær samtale fekk spelerom. Samtalane blir analyserte ved hjelp av Mikhail Bakhtin sine teoriar om dialog, satt i ein pedagogisk samanheng. Eg bruker Laila Aase sitt syn på den litterære samtalen med eit utforskande perspektiv, og ser korleis det står i forhold til Louise Rosenblatt som i større grad synest det handlar om oppleving med elevinteraksjon i fokus. Med interessa for skule- og ungdomskultur, er Thomas Ziehe sine meiningar interessante i diskusjonen om kva skulen skal innehalde. Han meiner at skulen må tilby ei alternativ verd for elevane og at det difor er problematisk å ta eit media som blogg inn i undervisinga, ettersom det høyrer heime i elevane si personlege verd. Prosjektet plasserer seg i den litteraturdidaktiske tradisjonen som til dømes Jon Smidt og Ingeborg Mjør står i. Analysane viser ei radikal endring i elevaktiviteten. Frå at fire elevar var tydeleg aktive kom alle elevane på banen i bloggsamtalen. Dette følgjer endringar i tid og rom som bloggen førte med seg og at elevane er anonyme overfor kvarandre. På den måten blei fastsette rollemønster brotne, og som ein konsekvens flytta fokuset seg frå kven som snakka til kva som faktisk blei sagt. I tillegg kunne elevane ta i bruk fleire uttrykksmåtar enn kva som var mogleg i klasserommet. Elevane er tydelegare medlem av ein tolkingsfellesskap. Dei ytrar seg, møter motførestillingar og nye perspektiv. Dei går i dialog med teksten og kvarandre. I klasserommet tok læraren stor plass og styrte samtalen med ei mengde spørsmål. På bloggen var samtalen organisert utan læraren som kontrollinstans, noko som kunne skapt sosiale og faglege utfordringar. Det gjekk over all forventing; både det faglege blei ivareteke og sosiale utfordringar som sabotering av samtalar og useriøse kommentarar blei korrigert av elevane sjølv. Kulturen vitnar om norskfagleg og digital danning. Prosjektet syner at det er fullt mogleg å bruke gamle metodar i nye media.

The present thesis explores the workings of the literary conversation. The reason for problematizing this type of instruction is twofold: First, the literary conversation carries within it an enormous potential when it comes to the student's literary understanding and interest, the learning through interaction with others, and the student's educational and social Bildung. In the classroom, there is the unfortunate tendency that very few students engage actively in the dialogue on literature. The thesis thus asks, how can one enable as many students as possible to participate? Secondly, Kunnskapsløftet (2006) demands that digital tools should be used in the instruction, but gives no guidelines for how this should be carried out, or what software is to be used. Through the nexus of these two observations, I will explore how an online blog can function as an alternative space for the literary conversation. In order to provide research material, I carried out fieldwork in two classes of ninth-graders. I first observed a traditional literary conversation in a teacher-directed classroom, and then moved the conversation to a student-directed blog. The two conversations are analyzed by means of Mikhail Bakhtin's theory of dialogism, read in the context of pedagogy. I use Laila Aase's understanding of the literary conversation as a site of exploration, and compare this perspective to that of Louise Rosenblatt, who sees the conversation as experience, focusing on student-to-student interaction in particular. With his interest for school- and youth culture, Thomas Ziehe provides interesting contributions in the debate on what the institution of lower education should encompass. Ziehe argues that the school must offer the students an alternative world, and views it as problematic to make use of an online channel like a blog in the instruction - a medium that belongs to the personal and sometimes private world of the students. As such, the project situates itself in the literary-didactical tradition of Jon Smidt and Ingeborg Mjør, amongst others. The analyses show a radical change in student-activity. Whereas four students were active participants in the classroom, all students contributed in the online-discussion. This results from the alterations of time and space that the blog brings about, and also from the fact that the students blogg anonymously. In this way, established role patterns are broken up, and the focus consequently shifts from the speaker to the utterance. The blog also enables the students to make use of more diverse ways of expression than what the traditional classroom allows for. The students are clearly part of an interpretative community; they express themselves, they extend their capacity for comprehending and engaging with counterarguments, and they are introduced to new perspectives. The students now engage in dialogue with both the text and with each other. In the classroom, the teacher steers the discussion through a substantial amount of questions. In contrast, the online conversation was organized without a teacher as a controlling authority, a situation that might have created problems of a social and academic nature. However, the results went far beyond expectation: The academic quality of the discussion was attended to, and social challenges, like the sabotage of conversations or trivial and silly comments, were corrected by the students themselves. The blog thus testifies to both academic and digital formation. The present project demonstrates that it is fully possible to make use of established methods through new media.