Den nære opplevelsen av partnerens hjertestans. - Gjennom hypotermibehandlign og tilbake til livet

Abstract

Purpose: The purpose was to examine partners' experiences of initiating cardiopulmonary resuscitation (CPR) and being present during intensive hypothermia treatment following cardiac arrest. Method: The study was designed as a retrospective, descriptive qualitative study. Nine semi-structured interviews were undertaken from five weeks to one year after the hospitalization. The participants were partners of patients that had survived the event without serious brain damage. All the interviews were audio taped, transcribed and analyzed using Giorgi's qualitative method. Findings: Six main themes emerged from the analysis. Initiating CPR was frightening, difficult and chaotic. Partners described feelings of standing alone with the responsibility of their partners' life. When entering the ICU, partners did not experience touching the patients` cold body during the hypothermia treatment as traumatic as perhaps expected. The partners who initiated resuscitation at home had already seen the body in a worse condition and were relieved to see professionals resume the responsibility. The information had to be clear, realistic and comprehensible with room for hope. In the awakenings phase, thoughts and worries of the quality of their resuscitation were prominent. Fear and apprehension were related to the discharge. What they would do in case of a new cardiac arrest was always in the foreground of their mind. Conclusion: There may be a relationship between experiences before entering ICU and reaction during hypothermia treatment and following the treatment. Nurses are pivotal in providing partners with information and facilitating hope and feelings of security.

Hensikt: Hensikten med denne studien har vært å øke kunnskapen om partneres opplevelser knyttet til hjertestans og gjennomgått nedkjølingsbehandling på intensivavdelingen. Metode: Retrospektiv, kvalitativ metode med dybdeintervju ble benyttet. Ni personer ble intervjuet fra fem måneder til ca ett år etter innleggelse. Informantene var alle partnere til pasienter som hadde overlevd hjertestans med påfølgende hypothermibehandling uten alvorlig hjerneskade. Intervjuene ble tatt opp på lydfil, transkribert og analysert ved hjelp av Giorgi's kvalitative analysemetode. I innledningen var målet for diskusjonen å belyse partnerens opplevelse av mening og håp, i tillegg til refleksjoner rundt deres opplevelse av egne kroppslige reaksjoner og partnerens kropp som intensivpasient. I artikkelen diskuteres partnernes opplevelser opp mot tidligere forskning. Funn: Gjenopplivingen var for de fleste skremmende, vanskelig og kaotisk. Jevnt over opplevde informantene den kalde kroppen mindre traumatisk enn forventet. De som hadde initiert gjenopplivingen hadde sett partneren i en verre tilstand hjemme. På intensivavdelingen var det en lettelse å se at profesjonelle hadde overtatt ansvaret. Åpen og realistisk informasjon med rom for håp ga trygghet i uvissheten. Oppvåkingen var en tid full av spenninger og skiftende følelser. Tanker rundt kvaliteten på gjenopplivingen ble fremtredende for mange. Det sosiale nettverket opplevdes positivt, men kunne også føre til bekymringer. Spenning og redsel var knyttet til partnerens hjemkomst. Informantene gikk med en konstant beredskap for en eventuell ny hjertestans. Konklusjon: Det kan se ut til å være en sammenheng mellom partneres opplevelser før ankomst intensivavdeling, deres opplevelser og reaksjoner av den intensive nedkjølingsbehandlingen og tiden etter. Det er viktig at partnerne er forberedt på hva de møter når de kommer til intensivavdelingen, og at de forstår hensikten med behandlingen. Sykepleieren kan ved hjelp av sine sykepleiehandlinger og informasjonen de gir formidle trygghet og håp.