| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven har som hensikt å undersøke bakgrunnen for, og omstendighetene rundt, avkriminaliseringen av kvalifisert leiermål (å få barn med fler enn tre forskjellige personer) i 1902 (rettskraftig fra 1905). I den første delen av oppgaven er fokuset rettet mot den rettslige håndteringen av kvalifisert leiermål. I løpet av undersøkelsesperioden (1875 - 1904) endret den rettslige håndteringen seg til å bli noe mildere, noe som kom til syne både gjennom et synkende antall tiltalte og mildere straffer for de som ble dømt. Denne utviklingen peker trolig i en retning av en endret rettsoppfatning om kvalifisert leiermål hos påtalemyndighetene. Blant de leiermålstiltalte finner man hovedsakelig kvinner fra de lavere sosiale lagene i samfunnet. Gjennom rettssakene ble det fokusert på de moralske forbindelsene mellom den tiltalte og barnefedrene/-mødrene og de økonomiske problemene ved forsørgelsen av de uekte barna. I oppgavens andre del er fokuset konsentrert rundt motivene bak lovendringen og samfunnskonteksten avkriminaliseringen ble foretatt i. I lovutkastene til den nye straffeloven kommer det fram at omstendighetene rundt leiermålssakene, og da særlig de økonomiske problemene rundt oppfostringene av de uekte barna, var viktige motiver for å avkriminalisere kvalifisert leiermål. Avkriminaliseringsforslaget, med de tilhørende motivene, ble vedtatt uten diskusjon på Stortinget. Dette tyder på at en slik lovendring var i tråd med rettsfølelsen, og at avgjørelsen dermed var lite kontroversiell. Dette var gjeldende også for det øvrige samfunnet, for heller ikke her ble avkriminaliseringen av leiermål diskutert, selv om sedelighet som et overordna ble heftig debattert. | en_US |
