A tale of two cases – investigating reasoning in similar cases with different outcomes

Abstract

Why is it that some care order cases result in the child being removed from parental care, while in others she is not, despite the cases being similar? This paper investigates how decision-makers reason and justify different outcomes for similar cases, by an analysis of four pairs of judgments (from Norway, Estonia, and Finland) about care orders, using thematic analysis. The comparison is within the pairs and not across countries. I find that the variance in outcome and reasoning seems to be a result of discretionary evaluations: risk, cooperation of the parents, and the potential of services to alleviate the situation are interpreted differently in the cases and lead to different outcomes. This appears to be a legitimate use of the discretionary space available to the decision-makers. The decisions are justified with ‘good reasons’ mostly related to threshold, the least intrusive intervention principle, and the best interests of the child. Such justifications are suitable to provide accountability and legitimacy, but the reasoning is at times lacking transparency and thoroughness. The reasoning is longer in the non-removal cases, suggesting that more thorough reasoning is required when the decision-makers depart from the most common outcome.

Hvorfor er det slik at noen omsorgsovertakelser ender med at barnet blir fjernet fra foreldrenes omsorg, mens i andre blir hun ikke det, til tross for at sakene er like? Denne artikkelen undersøker hvordan beslutningstakere resonnerer og begrunner ulike utfall for like saker, gjennom en analyse av fire par av dommer (fra Norge, Estland, og Finland) i omsorgsovertakelser, gjennom å bruke tematisk analyse. Sammenligningen er innad i parene, og ikke på tvers av land. Jeg finner at variasjonen i utfall og resonnering virker å være et resultat av skjønnsmessige vurderinger: risiko, foreldrenes samarbeid, og hjelpetjenesters potensiale til å forbedre situasjonen blir vurdert ulikt i sakene og leder til forskjellige utfall. Dette virker å være legitim bruk av beslutningstakernes skjønnsrom. Beslutningene er begrunnet med «gode grunner», for det meste relatert til terskel for inngripen, det minste inngreps prinsipp, og barnets beste. Slike begrunnelser er godt egnet til å gi ansvarlighet og legitimitet, men resonneringen mangler tidvis transparens og grundighet. Resonneringen er lengre i saker der barnet ikke blir fjernet, som indikerer at mer grundig resonnering er nødvendig når beslutningstakerne avviker fra det mest vanlige utfallet.