Hvem er prekariatet? Sårbare liv i Cathrine Knudsens De langtidsboende (2008), Manuell (2014) og Den siste hjelperen (2018)

Abstract

I den nordiske litteraturforskningen har man sett på litterære skildringer av prekariatet enten med utgangspunkt i sosiologen Guy Standings bok The Precariat. The New Dangerous Class fra 2011 eller i filosofen Judith Butlers essaysamling Precarious Life fra 2004. Å lese Cathrine Knudsens romaner inviterer til å videreutvikle forståelser av prekariatet. I De langtidsboende fra 2008 omfatter prekariatet pensjonatgjester eller -ansatte som har en prekær tilværelse ikke bare fordi de har en atypisk tiknytning til arbeidslivet, men fordi de er eller vil være usynlige. I Manuell fra 2014 argumenteres det for at økt bruk av teknologi særlig i omsorgssektoren gjør menneskene fremmede for hverandre og tvinger dem inn i prekaritet. I den dystopiske fremtidsromanen Den siste hjelperen (2018) kapitaliseres kroppen og omsorgsbehovet. Prekariatet beskrives i romanuniverset som en klasse som er et resultat av globaliseringsprosesser og velferdsstatens sammenbrudd, men også en forutsetning for at noe som ligner en velferdsstat, kan fortsette å fungere.