Identifisering og tilrettelegging for evnerike barn i den norske skolen

Abstract

Siden Arnolf Hofset først snakket om evnerike elever i Norge i 1970 tok det godt over 35 år før deres behov begynte å bli et tema innen pedagogikk og politikk. Ledende aktører, interesseorganisasjoner og internasjonale resultater i disfavør norske elever har gjort at regjeringen har vært nødt til å undersøke hvordan evnerike elever tilrettelegges for i den norske skolen. Siden midten av 2000-tallet har det blitt gitt mer oppmerksomhet til denne elevgruppen. Det er imidlertid fortsatt begrenset forskning på identifikasjon og tilrettelegging knyttet til evnerike elever. Elevgruppen utgjør 10-15 % av elevpopulasjonen, og 2-5 % er evnerike elever med ekstraordinære evner (NOU 2016: 14). Ifølge disse tallene er det mest sannsynlig minst én evnerik elev i hvert klasserom rundt om i Norge. Dette prosjektet søker å undersøke hvordan evnerike elever blir identifisert og tilrettelagt for av lærere og pedagogisk-psykologiske rådgivere. I tillegg hvordan foreldre til evnerike barn opplever identifikasjon og tilrettelegging av deres barn. Dette er gjort i en kvantitativ deskriptiv undersøkelse med 886 respondenter hvor 264 er lærere, 395 foreldre og 227 pedagogisk-psykologiske rådgivere i Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste (PPT). Hovedproblemstillingen er: Hvordan identifiserer og tilrettelegger skolen og PPT for evnerike elever? Hvordan oppleves identifiseringsprosessen og tilretteleggingen av evnerike barn for foreldrene? I Norge eksisterer det noen myter som påvirker hvordan evnerike elever blir sett på som kan føre til misoppfatninger av elevgruppen. Hovedmyten handler om at disse elevene klarer seg på egenhånd uten noen form for tilrettelegging i den norske skolen. Denne masteren bruker Betts og Neiharts (1988; 2010) profiltyper av begavede elever både i undersøkelsen og som et teoretisk rammeverk for å vise hvor heterogen denne elevgruppen er. De kan også vise hvordan begavede elever ikke alltid presterer utmerket på skolen, men kan ha store utfordringer. Våre hovedfunn viser at evnerike elever med positive egenskaper er lettere å identifisere som evnerik elev enn de med negative karaktertrekk. Lærere rapporterer at de ønsker og trenger mer kunnskap og ressurser for å bli bedre i stand til å identifisere og legge til rette for evnerike elever. Det virker også tilfeldig og fragmentert om evnerike elever får en lærer eller PP-rådgiver med kunnskap om deres behov og forutsetninger. Utdanningssystemet i Norge tar steg mot bedre praksis for evnerike elever, men vi har fortsatt en lang vei å gå. En av hovedkonklusjonene i denne masteroppgaven handler om at Norge må bruke kompetansen og verktøyene som finnes slik at yrkesgruppene kan identifisere og tilrettelegge for evnerike elever. Vi mener at det er behov for politiske føringer, tydelige retningslinjer og at evnerike elever blir et obligatorisk emne i lærerutdanningen først og fremst.

Since Arnolf Hofset first talked about gifted students in Norway in 1970 it took well over 35 years until their needs started becoming a topic in pedagogy and politics. Leading figures and parent groups made enough noise to force det government to investigate how gifted students are facilitated for in Norwegian schools. Since the middle of the 2000s there has been more attention given to this group of students. However, there is still limited research on identification and facilitation in gifted education. Gifted students constitute 10-15 % of the student population, and 2-5 % are gifted students with extraordinary gifts (NOU 2016: 14). According to these numbers there are at least one gifted student in every classroom. This project seeks to investigate how gifted students are identified and facilitated for by teachers and by pedagogical-psychologist advisors and how parents of gifted students experience identification and facilitation of their gifted child. This is done in a quantitative descriptive survey with 886 respondents in which there are 264 teachers, 395 parents and 227 pedagogical-psychological advisors in Pedagogical-psychological Service (PPS). The main research question was: How do the school and PPS identify and facilitate for gifted students? What is the experience for the parents in the identification process and facilitation? In Norway there are some myths that influence how gifted students are viewed which can lead to misconceptions of the gifted students. The main myth is how there is a belief that gifted students manage on their own. This master uses Betts and Newhart’s (1988; 2010) profile types of gifted students both in the survey and as a theoretical framework to show how heterogeneous this group of students are. They can also show how gifted students not always are performing excellently in school but could have big troubles. Our main findings show that gifted students with positive characteristics are easier to identify as gifted than gifted students with negative characteristics. Teachers report that they want and need more knowledge and resources to be more able to identify and facilitate gifted students. It also seems random and fragmented if gifted students get a teacher with knowledge about their needs and prerequisites. Gifted education in Norway is taking steps towards better practices for gifted students, but we still have a long way to go. The selections in this master all calls for more knowledge to identify and facilitate for gifted students, and this needs political intervention like mandatory subjects in the teacher training first and foremost.