«Verker af denne Art har frivilligt undergivet sig de Fredløses Kaar» Resepsjon og tolkning av Bjørnstjerne Bjørnsons (1898) Paul Lange og Tora Parsberg
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/1956/22749Utgivelsesdato
2020-06-18Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Master theses [238]
Sammendrag
Denne masteroppgaven undersøker resepsjonen av Bjørnstjerne Bjørnsons (1898) samtidsdrama Paul Lange og Tora Parsberg. Dramaet er basert på de historiske omstendighetene som ledet til den norske politikeren Ole Richters selvmord i 1888. Bjørnson var selv innblandet i denne skandalen; kort tid før Richters død publiserte han et privatbrev fra Richter for å sverte Johan Sverdrup. Oppgaven undersøker hvordan og hvorfor forståelsen av stykket har endret seg fra det kom ut i 1898 til i dag. Det teoretiske grunnlaget bygger på Hans Robert Jauss’ resepsjonsestetikk og nyhistorismen til Stephen Greenblatt. Fremgangsmåten går ut på å undersøke litteraturkritikk, teaterkritikk og litteraturvitenskap. Oppgaven identifiserer og diskuterer derved hvilke premisser og kriterier som har spilt inn på vurderingen av dramaet. Resepsjonsanalysen viser at kritikeres og forskeres forventingshorisonter har vært styrende for hvordan Paul Lange og Tora Parsberg har blitt forstått og vurdert til ulike tider. Samtidsresepsjonen er splittet i synet på dramaets virkelighetsnære karakter, og avisenes politiske ståsted er avgjørende for den estetiske dommen. Utover 1900-tallet er Bjørnsons kvaliteter gått inn som en selvfølge i forventningshorisonten; teaterkritikken og litteraturvitenskap er samstemte i sin positive dom over Paul Lange og Tora Parsberg – enten det er som menneskelig tragedie eller samfunnskritikk. De negative vurderingene etter 1980 tyder på at dramaet er blitt lest i en modernistisk forventningshorisont, mens tendensen rundt 2000 er å forstå dramaet i lys av Bjørnsons status som en «glemt» dramatiker. Gjennomgangen av resepsjonen viser at dramaets selvbiografiske aspekt har fått lite oppmerksomhet i forskningen så langt. De siste årene har det imidlertid vært en økende interesse for såkalt «virkelighetslitteratur». På bakgrunn av dette tolker jeg dramaet med utgangspunkt i hvordan Bjørnson fremstiller seg selv i Arne Krafts skikkelse. Jeg argumenterer for at det er mest nærliggende å lese Bjørnsons selvportrett i Arne Kraft som ambivalent; det veksler mellom å være en selvanklage og et selvforsvar. This master’s thesis examines the reception of Bjørnstjerne Bjørnson’s (1898) play Paul Lange og Tora Parsberg. The play is based upon the historical events that led to the Norwegian politician Ole Richter’s suicide in 1888. Bjørnson himself was involved in this scandal; he published a private letter of Richter’s shortly before his suicide to discredit Johan Sverdrup. The thesis examines the reasons behind the divergent interpretations of this play from its first publication in 1898 until today. The theoretical basis for the thesis is based on Hans Robert Jauss’ aesthetic of reception and Stephen Greenblatt’s new historicism. The approach consists of investigating literary criticism, theatre criticism and literary research. The thesis thus identifies and discusses the premises and criteria that have influenced critics’ and literary scholars’ judgements. The analysis of the play’s reception reveals that critics’ and scholars’ horizons of expectations have determined how they have understood and evaluated Paul Lange og Tora Parsberg at different times. The play’s close connection to real-life events divided the contemporary critics, and the political stance of the newspaper is crucial for the aesthetic judgement. During the twentieth century Bjørnson’s qualities have entered the readers’ horizon of expectations as self-evident; theatre critics and literary scholars alike agree in their positive judgement on Paul Lange og Tora Parsberg – whether it be a human tragedy or social criticism. The negative judgments after 1980 suggest that the play has been read in a modernist horizon of expectations, while the tendency around 2000 is to understand the play based on Bjørnson’s status as a “forgotten” playwright. This review reveals that the play’s autobiographical aspect has received little attention in literary research so far. In recent years, however, there has been a growing interest in so-called “virkelighetslitteratur” (‘reality fiction’). Against this background I interpret the drama based on how Bjørnson portrays himself in the character Arne Kraft. I argue that Bjørnson’s self-portrait can be read as ambivalent; it alternates between being self-accusatory and self-defending.