Den karnevaleske overflaten : En karnevalesk lesning av sivilisasjonskritikken i Erlend Loes “Doppler-trilogi”

Abstract

I denne masteroppgave tar jeg utgangspunkt i Erlend Loes tre bøker om hans fiktive karakter Andreas Doppler: Doppler (2004), Volvo Lastvagnar (2005) og Slutten på verden slik vi kjenner den (2015), gjerne omtalt som “Doppler-trilogien”. Jeg forsøker gjennom Mikhail M. Bakhtins perspektiver på den karnevaleske litteratur å argumenter for hvordan Loes romaner, som gjerne har blitt oppfattet som overfladiske og enkle, også gjennom sin karnevaleske form kan sies å bruke denne overfladiskheten aktivt for å belyse problemet med hvordan enkelte kun ser til fortiden for løsninger på problemer i samtiden. Av denne grunn befatter oppgaven seg også med kulturelle forestillinger om sivilisasjonens forfall, endetid og troen på en forloren Gullalder. Innenfor dette feltet blir spesielt Knut Hamsun og hans to romaner Den sidste Glæde (1912) og Markens Grøde (1917) trukket frem. Dette fordi Loes romaner har flere tydelige og mindre tydelige allusjoner til Hamsuns litteratur. Allusjoner som i denne oppgavens sammenheng blir forstått som sterkt preget av en ambivalent holdning, grunnet Loes karnevaleske skrivestil. Oppgaven er derfor, foruten den teoretiske og litteraturhistoriske gjennomgangen, primært delt i to deler. Den første delen tar for seg Loes skrivestil, fritt fra allusjonen, for å argumentere for hvordan hans litterære virkemidler bør forstås som karnevaleske i formen. I den andre delen tar jeg så for meg effekten av denne karnevaleske formen når det kommer til hvordan Loe parodiere og bruker den idealiserte nybrottsmannen Isak Sellanraa fra Hamsuns Markens Grøde. Alt dette blir gjort for å argumenter for en alternativ lesning av Loes overfladiske sivilisasjonskritikk i “Doppler-trilogien”, som tolker det dit hen at denne karnevaleske overfladiskheten er bevisst brukt av Loe for heller å belyser problemet med stivsinnede og regressive holdninger til spørsmålet om hvordan vi skal løse samtidens problemer.

I base this master’s thesis on a reading of Erlend Loe’s three novels about his fictional character Andreas Doppler: Doppler (2004), Volvo Lastvagnar (2005) and Slutten på verden slik vi kjenner den (2015), often referred to as “The Doppler Trilogy”. I try through the use of Mikhail M. Bakhtin’s perspectives on the carnivalesque literature to argue that Loe’s novels, which usually are seen as superficial and simple, also due to their carnivalesque style could be said to be using this superficialness to actively highlight the problem with how some only look to the past for answers to the problems of today. For this reason the thesis also delves into cultural notions about the decline of civilization, end of times and the belief in a foregon Golden Age. On this subject the thesis will especially focus on Knut Hamsun and his two novels Den sidste Glæde (1912) and Markens Grøde (1917). This is because Loe’s novels more or less often clearly alludes to Hamsuns litterature. These allusions will in this thesis be understood as heavily influenced by an ambivalent attitude, due to Loe’s carnivalesque writing style. The thesis is therefore, excluding the theoretical and literary history review, mainly separated into two parts. The first part delves into Loe’s writing style, free from possible allusions, to argue that Loe’s literary techniques should be construed as carnivalesque. In the second part I will explore how this carnivalesque style affects in which way Loe parodies and uses the idealised yeoman farmer Isak Sellanraa from Hamsun’s novel Markens Grøde. This is all done to argue for an alternative reading of the superficial critique of civilization in “The Doppler Trilogy”, which understand this carnivalesque superficialness as a conscious use from Loe’s end to highlight the problems with rigid and regressive attitudes towards the question about how to solve the problems of today.