There Is No Sámi Dáiddamusea. En undersøkelse av norske kunstinstitusjoner som arenaer for dekolonisering, aktivisme og reforhandling.

Abstract

I 2017 dukket Sámi Dáiddamusea opp i lokalene til Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø - som et fiktivt samisk kunstmuseum, og som et svar på fraværet av et slikt museum i det norske museumslandskapet. Denne hendelsen, som var et resultat av et samarbeid mellom Nordnorsk Kunstmuseum og det samiske museet RiddoDuottarMuseat i Karasjok, har blitt omtalt både som en museumsperformance, ‘design fiction’, men også som et dekolonialt prosjekt. Sámi Dáiddamusea var imidlertid ikke bare ment å gjøre oss oppmerksomme på fraværet av et samisk kunstmuseum. Det var også, som NNKMs direktør uttalte, et forsøk på: «å rydde opp i museets egen institusjonelle bakhage». Etter bare to måneders levetid forsvant derimot det samiske kunstmuseet like raskt som det hadde oppstått, og etterlot seg et fortsatt eksisterende tomrom. Samtidig ledet den vei for andre begivenheter. Blant annet stod dronning Sonja i 2019 under åpningen av en utstilling for samisk samtidskunst i sitt private galleri, Dronning Sonja KunstStall, og oppfordret til etableringen av et permanent samisk nasjonalt kunstmuseum. Videre var den samisk-norske kunstneren og arkitekten Joar Nango den første Festspillutstilleren med samisk bakgrunn ved den prestisjetunge Festspillutstillingen i Bergen 2020. Denne masteravhandlingen diskuterer disse hendelsene, og undersøker ulike måter å møte og forhandle fraværet av et samisk kunstmuseum. Den vurderer også deres potensielle innvirkning, samtidig som den adresserer kunstinstitusjoner som arenaer for muligheter, politisk handlingsfrihet og som mulige produsenter av (nye) virkeligheter - og som potensielt dekoloniserende.

In 2017 Sámi Dáiddamusea suddenly emerged at the premises of Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) in Tromsø– as a fictional Sámi art museum, in response to the absence of such a museum in the Norwegian museum landscape. This event, which was the result of a collaborative effort between NNKM and the Sámi museum, RiddoDuottarMuseat, in Karasjok, has been labelled a museum performance, design fiction, but also a decolonial project. Sámi Dáiddamusea was intended not only to draw attention to the absence of a Sami art museum, but also, as stated by NNKM´s director: «to clean up in the museum´s own institutional backyard». After only a two months existence, the Sámi art museum disappeared just as quickly as it had emerged, leaving a still existing void. Even so, it generated other events elsewhere in the larger Norwegian community. In 2019 Queen Sonja urged for the establishment of a Sámi national art museum at the opening of an exhibition of Sámi contemporary art in her own private gallery in the former stables of the Royal Castle in Oslo. Furthermore, the Sámi-Norwegian artist and architect Joar Nango, as the first Sámi ever, was called to the prestigious position as Festival artist at Festspillene in Bergen 2020. Discussing all of these occurrences, this paper examines different ways of meeting and negotiating the absence of a Sámi art museum. It also considers their potential impact, while addressing art institutions as spaces for opportunity, political agency and as possible producers of (new) realities, but finally also as potential decolonizing.