"Kan du bekrefte at dette er deg?"

Abstract

I denne masteravhandlinga analyserar eg romanane Evig Søndag av Linnéa Myhre og Svart Belte av Marianne Clementine Håheim. I desse verka følgjer lesaren Linnéa og Marianne gjennom sin kamp for å overkomme anorexia nervosa og bulimia nervosa. Ved å analysere og samanlikne desse to verka, vil eg argumentere for at dei viser to ulike måtar å portrettere spiseforstyrringar, men begge viser eit realistisk og overtydande bilete av ein slik psykisk sjukdom. Vidare diskuterer eg også sjangeren til bøkene, då eg i denne avhandlinga les dei som både patografiar og romanar. Dette posisjonerer dei innan den verkelegheitsnære framstillinga av sjukdom i ulike medium, som til dømes bøker og bloggar, som har vist seg som ein aukande og populær trend dei siste åra. I denne avhandlinga har eg funne ei kopling mellom åtferda til hovudkarakterane og evna deira til å «verne om» og nære sin eigen sjukdom. Det er også ein klar samanheng mellom måten hovudkarakterane oppfattar sin eigen kropp og korleis dei forstår sin eigen identitet. Både Linnéa og Marianne blir så opphengd i sjukdommen at dei har problem med å forstå kven dei er utan den. Dette viser også det paradoksale med spiseforstyrringar: ønsket om å halde på «prosjektet» kolliderer med ønsket om å bli frisk. Eg argumenterer for at det spekteret av åtferd og forsvarsmekanismar som kjem med slike sjukdommar, og dette viser seg her gjennom korleis forfattarane brukar språket ulikt. Håheim brukar eit meir livleg og poetisk språk enn det Myhre gjer. Dette ser uansett ikkje ut til å undergrave den deprimerte tilstanden som Linnéa finn seg sjølv i, men understrekar den heller.

In this MA thesis I analyze the novels Evig Søndag by Linnéa Myhre and Svart Belte by Marianne Clementine Håheim. In these novels the reader follows Linnéa and Marianne as they struggle to overcome anorexia nervosa and bulimia nervosa. By analysing and comparing the two novels I argue that they present two different ways of portraying eating disorders, which can both be described as realistic and convincing accounts of these two mental illnesses. In addition, I discuss aspects of genre, given that both novels are constructed as combinations of pathography and fiction. Both novels belong to a recent trend in contemporary Norwegian literature in which the focus is centered on self-afflicted/self-experiencd illnesses, presented in a combination of various media of communication, such as novels and blogs. One of my central findings is that there is, in both novels, a connection between the main characters' behaviour and their unwavering intent to both protect and nurture their illnesses. Moreover, there is also a clear connection between the ways the main characters perceive their bodies and how they perceive their own identity. Both Linnéa and Marianne get so caught up in their illnesses that they have trouble understanding who they are without it. This also captures the paradox of eating disorders; the need to press on with their “project” collides with the need to get well. I argue that the spectre of behaviour and coping mechanisms with such disorders, is shown by the authors’ different use of language, as Håheim tends to be more vivid and poetic in her use of words compared to Myhre's style of writing. However, this does not seem to undermine the depressive state that Linnéa finds herself in, but rather highlight it.