Presentasjon av skeive kjønnsidentiteter i scenekunsten– Forestillingsanalyser i queerteoretisk perspektiv

Abstract

Representasjon er viktig for aksept og normalisering av skeive kjønn i samfunnet, derfor er det viktig å fokusere på og utforske hvordan teater håndterer skeive kjønnsidentiteter og deres uttrykk. Kjønnsuttrykk, identitet og posisjonen som kjønn har i vårt vestlige samfunn er vel verdt å utforske både teoretisk og gjennom kunst. Selv om gender play og teater gjennomgående har hengt sammen, mangler man i teatervitenskapen et teoretisk språk som kan beskrive teatrale kjønn. Jeg introduserer derfor kjønnsteoretiske begreper, som har hatt sitt utspring i teatret, til å analysere teatralske kjønnsuttrykk. I denne oppgaven analyserer jeg hvordan kjønnspersoner presenteres i tre eksempelforestillinger fra Norge. Jeg ser både på de kunstneriske virkemidlene som brukes og på det politiske innholdet og potensialet i presentasjonen av skeive kjønnsidentiteter. Jeg begynner med å legge det kjønnsteoretiske grunnlaget som er nødvendig for å analysere teatrale kjønnsuttrykk. Dette består av teorier og konsepter fra blant annet Judith Butler, Michel Foucault og Pierre Bourdieu. Så fortsetter jeg med å analysere tre eksempler på skeive forestillinger: Kim F, som hadde premiere på Den Nationale Scene i Bergen 2018, Renset, en studentproduksjon av Sarah Kanes Cleansed, iscenesatt av Studentteateret Immaturus i 2018, og til slutt 71 Bodies 1 Dance, en danse-performance fremført av Daniel Mariblanca på Oktoberdans, også i 2018. I et avsluttende kapittel sammenligner jeg forestillingene, og ser etter felles trender og uttrykk. Jeg diskuterer hvilket politisk potensial som ligger i de forskjellige formene for teatralsk kjønnspresentasjon. Jeg fokuserer spesifikt på kroppens rolle i skeive kjønnsfremstillinger, viktigheten av dans og musikk i kjønnspresentasjon og publikums rolle i å gjøre forestillingene politisk gjennom «blikket». Gjennom analysen har jeg funnet ut at presentasjonene av skeive kjønn på scenen er varierte og ikke følger én spesifikk estetikk, et perspektiv eller én fortelling. Likevel er det visse likheter mellom forestillingene som det har vært interessant å se på.

Representation is important for accept and normalization of queer genders in society, therefore it is important to focus on and explore how theatre deals with queer gender identities and their expressions. Gender expressions, identities, and the position that gender has in our western society are well worth exploring both theoretically and through art. Although Gender play and theatre has been intrinsically linked throughout history, the theoretical language with which to describe and discuss gender performance on stage is severely lacking. I therefore introduce gender-theoretical concepts, off which several originated in the theatre, to analytical studies of theatrical gender expressions. In this thesis, I analyse how gender-queer characters are presented in three example performances from Norway. I look both at the artistic tools used and the political content and potential of performances of gender-queer identities. I start by laying the queer theoretical foundation necessary to analyse theatrical gender expressions. This consists of theories and concepts from among others Judith Butler, Michel Foucault and Pierre Bourdieu. I then move on to analyse three examples of queer performances: Kim F, which premiered at Den Nationale Scene in Bergen 2018, Renset, a student production of Sarah Kane’s Cleansed staged by Studentteateret Immaturus in 2018, and finally 71 Bodies 1 Dance, a dance performance performed by Daniel Mariblanca on the festival Oktoberdans, also in 2018. In a concluding chapter I compare the performances, looking for common themes and expressions. I discuss what political potential lie in the various forms of theatrical gender presentation. I focus specifically on the role of the body in gender-queer performance, the importance of dance and music in gender presentation and the audience’s role in making queer performance political through the power of the «gaze». Through my analysis, I have found that the presentations of queer genders on stage are varied and do not follow any one particular aesthetic, perspective or storyline. Nevertheless, there are certain similarities between the performances that have been interesting to look at.