Norges manglende ratifisering av barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll - En kvalitativ dokumentanalyse av aktuelle dokumenter

Abstract

Ratifiseringsspørsmålet av barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll som oppretter en klagemekanisme for barnekonvensjonen, førte til en lang debatt i Norge. Debatten engasjerte politikere, organisasjoner og samfunnet ellers. I 2017 besluttet myndighetene å ikke ratifisere barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll. Det betyr at barn i Norge ikke har mulighet til å klage inn påståtte brudd for FNs barnekomité. Norge er en forkjemper for barns rettigheter, og dermed kunne det forventes at Norge støtter et tiltak som skal sikre barns rettigheter. Formålet med studien er å belyse Norges manglende ratifisering av barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll, og undersøke hva Norges valg betyr for barn og deres rettigheter. Studiens problemstilling er følgende: Hvorfor har Norge valgt å ikke ratifisere barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll og hva betyr dette for barns muligheter til å få ivaretatt sine rettigheter? Studien benytter kvalitativ metode i form av dokumentanalyse. Studiens datamateriale består av 22 dokumenter som oppfyller inkluderingskriteriene. Dokumentene er publisert i perioden fra 2011 - 2018, og er hentet fra Stortinget, regjeringen, Norges institusjon for menneskerettigheter, barneombudet, forum for barnekonvensjonen og FNs barnekomité. Mine funn viser en politisk splittelse. Der flertallet av myndighetene ikke ønsker en norsk ratifisering av barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll, og vektlegger mulige konsekvenser en tilslutning kan ha for Norge og demokratiet. Derimot mener mindretallet og studiens aktører at Norge bør ratifisere tilleggsprotokollen for å ivareta barnets rettigheter. Videre viser studiens funn at barns rettigheter ikke gjenspeiler realiteten, og særlig noen områder bryter med barns rettigheter. Studiens funn viser også at det ikke eksisterer gode nok klageordninger for barn i Norge.

The question of Norwegian ratification of the Optional Protocol to the Convention on the Rights of the Child on a communications procedure led to a long debate. In 2017, the authorities decided not to ratify the optional protocol. Which means that Norwegian children do not have the opportunity to complain about alleged violations to the Committee on the Rights of the Child. Norway is an advocate for children´s rights, therefore, it could be assumed that Norway would take actions to improve children´s rights. The following research question is addressed: Why has Norway chosen not to ratify the Third Optional Protocol to the Convention on the Rights of the Child, and what does this mean for children's opportunities to have their rights safeguarded? This is a qualitative study that uses document analysis. Study´s data consists of 22 documents that met the inclusion criteria. The documents were published from the period between 2011 - 2018 and were selected from the Parliament, Government, Norwegian Institution for Human Rights in Norway, Ombudsperson for Children, Forum for the Convention on the Right of the Child, and the Committee on the Rights of the Child. The study shows a political division where majority of the Norwegian authorities rejects ratification of the optional protocol and acknowledge the possible consequences a ratification could have for Norway. However, the minority and the organizations encourage Norway to ratify the protocol to improve children´s rights. Furthermore, it shows, children do not have access to good enough complaint mechanisms in Norway.