Byen som knelte for bilen

Abstract

I denne masteroppgaven analyserer jeg Bergens transport- og kommunikasjonspolitikk i 1970-årene. Med utgangspunkt i forskjellige transportplaner, rapporter og utredninger undersøker jeg hvilke områder Bergens aktører oppfattet som problematisk, og hvordan de forsøkte å løse disse. Et viktig aspekt i oppgaven handler samtidig om å belyse hvilket handlingsrom de hadde og hvordan dette ble påvirket av indre og ytre faktorer. Oppgavens problemstilling er: Hvordan kan vi forstå og forklare hovedlinjene i Bergen kommunes politikk for å utvikle fremtidens infrastruktur for transport- og kommunikasjon i 1970-årene? Bakgrunnen for tematikken kan sees i sammenheng med at byen i 1972 ble slått sammen med nabokommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane, samtidig som den ble en del av Hordaland fylkeskommune. I årene i forkant hadde stadig flere innbyggere flyttet fra Bergen til disse kommunene, mens arbeidsplassene i stor grad forble igjen i byområdet. Kombinert med at restriksjoner på kjøp av bil ble opphevet i 1960, skapte det skapte et økt transportbehov fra periferi til sentrum. Reisende foregikk i all hovedsak med egen privatbil, men problemet var at innfartsårene og veinettet i byen var gammelt og underdimensjonert. Kommunesammenslåingen gjorde det imidlertid mulig å drive en helhetlig planlegging over større områder enn tidligere. Det lå dermed til rette for at Bergen kunne planlegge gode løsninger som ville bedre trafikkproblemene i byen. Det innebar å innføre restriksjoner på antall parkeringsplasser i byen, bygge ut innfartsveiene, men samtidig å etablere et attraktivt kollektivsystem. Dette systemet skulle baseres på enten buss eller på bane. Tanken var at det skulle bygges et nøkternt lokaltog i nord-sør-aksen Åsane-Bergen sentrum-Nesttun, men i kombinasjon med planleggingen økte samtidig ambisjonene og dermed også kostnaden. Ved å utvide omfanget av prosjektet var det også noe som påvirket hvorvidt det var realistisk å få gjennomført det. Særlig med tanke på at det parallelt med utredningene var et klart behov for å bygge ut veinettet samtidig. De økonomiske forutsetningene tilsa at det var utfordrende å få til begge deler, så det fremstod derfor som et valg mellom vei og bane.