Å være organisk som seg selv-En kvalitativ sosiolingvistisk studie av det moderne scenespråket

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg hva målet om moderne språkdrakt har å si for talemålet på teaterscenen, og om talemålet kan være en indikator på hvilke språkholdninger som ligger hos den som har jobbet med språket. Her er et fokus på hvilke dialekter som blir brukt, og hvordan dette påvirker hvordan karakterene tolkes. Regissørens uttalte intensjoner blir brukt som et hjelpemiddel for å se forskjellen på mål og realisasjon. Primærkildematerialet er oppsetningen Et dukkehjem, som Nationaltheatret satt opp høsten 2020, regissert av Mattis Herman Nyquist. Teorigrunnlaget inneholder ulike områder fra sosiolingvistikken, fordi oppgaven ikke er forankret i et enkelt område i dette forskningsfeltet.  For å belyse problemstillingen er det brukt kvalitativ metode, både ved observasjon og kvalitativt intervju. Dataene er blitt transkribert, slik at det enklere lot seg gjøre å behandle og bruke funnene. Dermed er funnene enten fra observasjon av oppsetningen, eller fra kvalitativt intervju med regissøren.   I min forskning på talemålet i denne oppsetningen har jeg kommet frem til at moderniseringen Nyquist har gjort består av både det å ta avstand fra originalspråket i Ibsens stykke, men også å representere ulike dialekter. Fordi stykket er satt opp i Oslo er det naturlig nok en overvekt av dette talemålet, men det er to andre, ulike dialekter som blir representert. Alle dialektene bringer med en dimensjon til hvordan vi tolker rollekarakterene, spesielt stereotypier blir en ressurs for å gi disse en større dybde. Denne miksen av dialekter gjør også at språket blir et realistisk språk, spesielt fordi de er autentiske og språket er hverdagsnært. Ved å se på talemålet på scenen kan vi se at Nyquist er positiv til dialektbruk, selv om det nok fortsatt er et prestisjehierarki som påvirker dialektene som blir brukt på scenen. Dermed kan denne oppgaven vise en tendens av at dialekter er akseptert på scenen, men at de ikke er fullstendig sidestilt enda. 

This Master thesis addresses how the goal of modern language affects spoken language on the theatre stage, and whether this language can be an indicator of the attitudes to language the person who has worked with language has. There is emphasis on which dialects are being used, and how this affects the interpretation of the characters in the play. The stated intentions of the director are used as an aid to see the difference between goals and realisation. My primary source is the dramatization of A Doll’s House, staged in the autumn of 2020 by the National Theatre, directed by Mattis Herman Nyquist. The theoretical framework contains several areas from sociolinguistics, as the thesis is not anchored in one single area of research. To gain insight into the research question, a qualitative method has been used, with both observation and interview. The data has been transcribed, making it easier to process and to use the findings from the research. Thus, the findings are either from an observation of the production, or from a qualitative interview with the director. In my research of spoken language in this production, I have concluded that the modernisation Nyquist has made consists of both distancing the language from the original language in Ibsen’s play, but also of representing the different dialects. Because the play is staged in Oslo, there is a natural predominance of this dialect, but there are two other, different dialects that are also represented. The different dialects bring a dimension to how we interpret the characters, and especially the stereotypes help give them greater depth. This mix of dialects makes the language realistic because it is authentic and represents everyday life. By looking at the spoken language on stage, we can see that Nyquist is positive to the usage of dialects, although there is still an existing prestige hierarchy of dialects affecting which dialects are being used on stage. Hence, this thesis shows that there is a tendency towards dialects being accepted on stage, but that they are not completely juxtaposed with each other yet.