| dc.description.abstract | Norge regnes som en av de mest likestilte nasjonene i verden. Men til tross for at de aller fleste er positive til likestilling, er det få som identifiserer seg som feminister. En undersøkelse fra 2014 viste at bare 11% av nordmenn ville kalle seg feminister. For å sette det i perspektiv viste den samme surveyen at andelen i Sverige var 47%. Dette tyder på at det enten er noe med den norske feminismen, eller med den norske majoritetskulturen som gjør at kun et fåtall ønsker å identifisere seg som feminister. Det var vesentlig flere kvinner enn menn som kalte seg feminister, men tallet her var likevel ikke høyere enn 19%. Det er tidligere studier som har undersøkt utviklingen av feminismen og hva feminisme betyr for unge kvinner, men det er ikke undersøkt spesifikt hvorfor bevegelsen ikke appellerer til flere. Det er sjelden perspektivene til kritikerne kommer frem. I artikler leser en gjerne om hvorfor en bør kalle seg feminist, og får høre at det å være feminist bare handler om likestilling. Men likestilling er et komplekst tema, og det eksisterer stor uenighet om hva dette begrepet innebærer. Litt av motivasjonen min var derfor å få frem ulike perspektiver på hva som gjør at folk har problemer med å ta del i den feministiske bevegelsen. Formålet er å skape en bedre forståelse for hvorfor komme frem til områder der feminismen bør utvikle seg for å favne bredere. Feminisme defineres som en kamp for likestilling, men har historisk sett handlet om kvinnefrigjøring, og gjør fortsatt det i store deler av verden. I Norge har kvinner for lengst passert menn når det kommer til å dominere høyere utdanning, og andelen kvinnelige ledere øker sakte men sikkert. Likestilling her til lands handler ikke lenger bare om kvinnens rettigheter. Det har de siste årene vært en økende bevissthet om at diskriminering også rammer menn på enkelte områder i samfunnet. Likevel assosieres feminismen fortsatt med kvinner, noe som kanskje ikke er så rart, blant annet på grunn av begrepets ordlyd. Det er, som nevnt også klart større oppslutning blant kvinner enn for menn. I studien ønsker jeg derfor å undersøke hvordan unge kvinner forstår dagens feminisme og hvordan de forholder seg til den feministiske identitet. Hovedproblemstillingen lyder som følger: Hvordan oppfatter unge kvinner feminismen? Hva er det som gjør at folk som er positive til likestilling ikke vil identifisere seg som feminister? Det sistnevnte forskningsspørsmålet gis størst fokus i oppgaven. Det empiriske materialet den sosiologiske analysen bygger på består av ni kvalitative intervjuer med unge kvinner (20-30). Jeg valgte å se på unge kvinner fordi fokuset mitt ligger på feminismens fremtid, og at jeg ved et slikt utvalg best kan fange opp tendenser ved moderniteten og utviklingen i synet på feminisme og likestilling. For å finne svar på problemstillingen har jeg tatt utgangspunkt i Grounded Theory, og målet mitt har dermed ikke vært å teste ut- men å generere ny teori ut fra det empiriske materialet. Gjennom den kvalitative analysen fant jeg at de fleste informantene hadde negative assosiasjoner til den feministiske identitet, noe som hovedsakelig skyldtes hvordan feminister fremstilles gjennom mediene. Informantene var alle positive til kjønnslikestilling, men over halvparten slet likevel med å kalle seg feminister. Forklaringen på dette var kompleks. Jeg delte forklaringene inn i tre hovedgrupper. Den første handler om at feminismen bryter med egne verdier og rettferdighetsoppfatning. Denne skiller seg fra de to andre ved at en faktisk ikke er enig med bevegelsen slik en oppfatter den. Her er det egne stereotypier og oppfatninger om feminismen som står i fokus. De to andre forklaringene baserer seg på frykten for å bli negativt sanksjonert av andre. Her står det en oppfatter som andres stereotypier i fokus. Forklaring nummer to handler om at man tar avstand fra feminismen fordi en opplever at samfunnet har en negativ oppfatning av feminister, og en ønsker ikke å selv bli oppfattet på denne måten. Her drøftes det hvorvidt begrepet er stigmatisert. Den tredje forklaringen handler om at en tar avstand i frykt for å dømmes av andre feminister. Det blir her diskutert hvordan en må være feminist på riktig måte og presset dette medfører. Studien tyder på at feminismen ikke oppleves slik den defineres, men at mange snarere opplever bevegelsen som polariserende og begrensende. | |
