Self-Compassion and Perfectionism

Abstract

Suffering, failure and imperfection are inevitable parts of human nature that all individuals will experience during their lifetime. However, how individuals relate to themselves when they are struggling may play an important role on their psychological wellbeing. Whilst self-compassion is defined as treating oneself with kindness in moments of suffering or perceived failure, perfectionism consists of high standards, fear of evaluation and exaggerated self-criticism when these expectations are not met. Perfectionism as recently gained increasing attention because levels of perfectionism in society are increasing, parallel to mental health problems and increased demand on mental health facilities. In addition, a growing body of evidence indicates that perfectionism may play an important role in the development of mental illness: it is reportedly a barrier to treatment and has recently been termed an important transdiagnostic phenomenon in mental illness due to its correlation to depression, anxiety, obsessive compulsive disorder and eating disorders. Self-compassion, on the other hand, is associated with lower levels of depression, anxiety and rumination. In addition, self-compassion intervention studies indicate that self-compassion can increase through training and that this has positive effects on psychological wellbeing. Little research to date has investigated if perfectionism can be reduced with similar targeted interventions and a number of important questions regarding the phenomenon remain unanswered. It is unclear how perfectionism develops and if it is entirely maladaptive, as a subfactor called strivings (high standards) correlates inconsistently to wellbeing/symptoms of distress. The purpose of this thesis was thus to examine perfectionism through both qualitative and quantitative methods in order to increase our understanding of how perfectionism relates to mental health, how individuals experience the phenomenon and whether perfectionism can be reduced.

Paper 1 investigated the psychometric properties of a brief perfectionism scale in a Norwegian student sample (N=383), in order to examine how to measure perfectionism, whether perfectionism has multiple subfactors and how these uniquely relate to symptoms of mental health. Due to previous inconsistent findings in the literature, two different statistical methods were employed: pure bifactor modeling and confirmatory factor analysis. Findings from this study indicate that the Frost Multidimensional Scale-Brief is best represented by a two-factor model, and that these factors are evaluative concerns and strivings. Whilst evaluative concerns had a significant correlation to both anxiety and depression, strivings only had a weaker yet significant correlation to anxiety. Paper 2 employed in-depth lifestory interviews of nine individuals with high perfectionistic tendencies in order to examine how they described that painful life events shaped their relationship to others. Thematic analysis of similarities and differences in the participants’ lived experiences resulted in two overarching themes: «You can’t always trust people,» and «A distancing from others.» These themes highlighted the importance of personal responsibility and independence as well as emotional and physical distancing in order to protect oneself from getting hurt again after dramatic life events. These findings provided important nuance and depth to both the function and difficulty in perfectionistic strategies. Paper 3 investigated whether students’ levels of maladaptive perfectionism, anxiety, depression and problems with body image can be reduced through a targeted self-compassion course. We employed a randomized controlled trial (N=89) in order to investigate the effects of a brief 3-week self-compassion intervention on students’ mental health. Findings indicated that training in self-compassion increases self-compassion and reduces symptoms of anxiety, depression and maladaptive perfectionism subfactor. Whilst results for improving body image and decreasing strivings were inconsistent. Together, the findings of the doctoral project indicate that the FMPS-B can be used to measure the two factors of perfectionism: strivings and evaluative concerns separately, that these correlate differently to mental health, and that brief interventions in self-compassion can significantly reduce maladaptive perfectionism and symptoms of anxiety and depression. In addition, individuals with perfectionistic tendencies nuance these findings and shed light on the function perfectionism may serve after experiencing difficult life events.

Lidelse, det å feile og det å være uperfekt er uunngåelige deler av det å være et menneske og noe alle vil oppleve som en del av livet sitt. Men hvordan man behandler og forholder seg til seg selv når man har det vanskelig kan spille en viktig rolle i psykologisk velvære. Mens selvmedfølelse defineres som å behandle seg selv med vennlighet i øyeblikk med lidelse eller når man feiler, består perfeksjonisme av det å ha høye standarder, frykt for å bli evaluert og overdrevet selv-kritikk når slike forventninger ikke innfris.

Perfeksjonisme har nylig fått økt oppmerksomhet på grunn av at flere blir perfeksjonistiske, samtidig som psykiske problemer og trykket på helsevesenet øker. I tillegg ser man økende evidens for at perfeksjonisme spiller en viktig rolle i utviklingen av psykiske plager: perfeksjonisme betegnes som en barriere i behandling, og har nylig blitt betegnet som et transdiagnostisk fenomen på grunn av at det korrelerer med depresjon, angst, OCD og spiseforstyrrelser. Selvmedfølelse derimot, er assosiert med lavere nivåer av depresjon, angst og ruminering. I tillegg viser intervensjonsstudier at selvmedfølelse kan trenes opp og at dette kan ha en positiv effekt på ens psykiske helse.

Per i dag finnes det lite forskning som har undersøkt om perfeksjonisme kan reduseres gjennom intervensjoner som fremmer selvmedfølelse, og flere sentrale spørsmål om fenomenet forblir ubesvart. Det er uklart hvordan perfeksjonisme utvikler seg hos mennesker og om det er utelukkende maladaptivt. Grunnen til dette er at en subfaktor av perfeksjonisme, «høye standarder» (strivings), bare i varierende grad synes å ha sammenheng med psykiske lidelser. Formålet ved denne avhandlingen var å studere perfeksjonisme ved bruk av både kvalitative og kvantitative metoder for å bedre forstå sammenhengen mellom perfeksjonisme og psykisk helse, hvordan individer opplever fenomenet og om maladaptiv perfeksjonisme kan reduseres.

Studie 1 undersøkte de psykometriske egenskapene ved en kort perfeksjonismeskala i en norsk studentpopulasjon (N=383) for å finne ut hvordan man skal måle perfeksjonisme, om perfeksjonisme består av flere faktorer og hvordan de ulike delene henger sammen med psykisk helse. På grunn av tvetydige funn i tidligere forskning brukte vi to ulike statistiske metoder: «pure bifactor modeling» og «confirmatory factor analysis». Funnene fra denne studien viser at Frost Multidimensional Perfectionism Scale- Brief (FMPS-B ) er best representert av en to-faktor modell som består av «evalueringsbekymring» (evaluative concerns) og «høye standarder» (strivings). Mens «evalueringsbekymring» hadde en signifikant korrelasjon til både angst og depresjon, hadde «høye standarder» kun en svakere, men signifikant korrelasjon med angst.

Studie 2 brukte dybdeintervjuer med ni mennesker som skåret høyt på perfeksjonisme for å undersøke hvordan de selv beskrev at vonde hendelser i livet påvirket dem i relasjon til andre. Gjennom tematisk analyse av likheter og forskjeller i deltakernes opplevelser kom studien frem til to hovedtemaer: «Du kan ikke alltid stole på mennesker,» og «En distansering fra andre». Temaene understreker viktigheten av personlig ansvar og uavhengighet, samt følelsesmessig og fysisk distansering for å beskytte seg selv fra å bli såret igjen etter deltakere hadde opplevd dramatiske livshendelser. Funnene bidrar til å nyansere og utfylle vår forståelse for hvilken funksjon perfeksjonistiske strategier har, og hvilke utfordringer de gir.

Studie 3 undersøkte om et selvmedfølelseskurs kunne bidra til å redusere maladaptiv perfeksjonisme, angst, depresjon og forbedre kroppsbilde hos studenter. Vi brukte en randomisert kontrollert studie (N=89) for å måle effekten av en kort 3-ukers intervensjon for økt selvmedfølelse på studenters psykiske helse. Funnene indikerer at selvmedfølelsestrening øker selvmedfølelse og reduserer angst, depresjon og maladaptiv perfeksjonisme. Funnene for endring i kroppsbilde og «strivings» var tvetydige.

Funnene fra dette doktorgradsprosjektet indikerer at FMPS-B kan brukes til å måle perfeksjonisme som todelt: «høye standarder» og «evalueringsbekymring», at disse subfaktorene henger sammen med psykisk helse på ulike måter, og at en kort intervensjon i selvmedfølelse kan redusere maladaptiv perfeksjonisme, samt angst og depresjon. I tillegg utdyper og nyanserer livshistorieintervjuene med personer med perfeksjonistiske tendenser i de kvantitative funnene, ved å utforske funksjonene perfeksjonisme kan ha etter man opplever vanskelige livshendelser.