Sammen om et godt ettervern: Opplevelser med tverrfaglig samarbeid mellom Barneverntjenesten og NAV-tjenesten

Abstract

Med et økt fokus på samarbeid i ettervern synliggjøres et interessant gap i informasjon om samspillet mellom barneverntjenesten og NAV-tjenesten i ettervern av unge voksne. Studiet har som mål å øke forståelsen for hvordan dette tverrfaglige samarbeidet oppleves av fagutøvere fra barneverntjenesten og NAV-tjenesten selv. Problemstillingen i studien er “Hvordan oppleves tverrfaglig samarbeid av fagutøvere med ansvar for ettervern av unge voksne?”. Studien er gjennomført med et kvalitativt design. Informasjon er innhentet via semistrukturerte intervju med fagutøvere fra barneverntjenesten, NAV-tjenesten og oppfølgingstjenesten i fem ulike kommuner. Dette utgjorde til sammen syv fagpersoner, med ansvar for unge voksne i ettervern. I studien kommer det frem tre hovedfunn. Det første funnet viser at det forekommer forskjellige grader av samarbeid mellom barnevernet og NAV. Andre funn viser at tvetydig lovverk fører til ulike skjønnsmessige vurderinger, tankesett og tilnærminger til ettervernet av de unge. Et tredje funn i studien er opplevelsen av viktigheten med å skape en felles plattform som bidrar til personlig kjennskap og faglig kunnskap til samarbeidspartneres mandater på systemnivå. Dette kan danne grunnlaget for økt samarbeid på individ- og systemnivå, hvor ettervernstiltak blir mer sammenhengende og overgangene mer hensiktsmessige og individuelt baserte. Studiet konkluderer med at samarbeid er helt nødvendig for å gi et best mulig ettervern med måloppnåelse om selvstendighet for den unge voksne. Selv om funn viser til tilfredsstillende samarbeid i forhold til rammer og resultater i flere kommuner, er det likevel behov for økt samarbeid mellom NAV og barnevernet. Dette kan oppnås ved hyppigere inkluderende tverrfaglige møtepunkter, et mer transparent barnevern og at samarbeidsavtalen blir mer anerkjent og strukturert med tydeligere definisjoner for hvordan den skal utføres i praksis. Dette vil kunne få viktige implikasjoner for praksis i samarbeidet, og bidra til økt kunnskap og tillit mellom tjenestene og senke terskelen for kontakt i fremtiden.

With an increased focus on interdisciplinary collaboration in aftercare, an interesting gap is visible in information about the interaction between the child welfare service and NAV service in aftercare of young adults. The study aims to increase the understanding of how this interdisciplinary collaboration is experienced by professionals from the child welfare service and the NAV service themselves. The research question in this study is "How is interdisciplinary collaboration experienced by professionals with responsibility for the aftercare of young adults?". The study was conducted with a qualitative design. Information was obtained via semi-structured interviews with professionals from the child welfare service, the NAV service, and the follow-up service in five different municipalities. The study reveals three main findings. The first finding shows that there are different degrees of cooperation between the child welfare service and NAV. Other findings shows that ambiguous legislation leads to different discretionary assessments, mindsets, and approaches to the aftercare of young adults. A third finding in the study is the experience of the importance of creating a common platform that contributes to personal relations and professional knowledge of partners' mandates at system level. This can form the basis for increased collaboration at the individual and system level, where aftercare measures become more coherent and the transitions more appropriate and individually based. It is concluded in this study that interdisciplinary collaboration is necessary to provide the best possible aftercare with goal achievement, which is the young adults independence. Although findings point to satisfactory cooperation in relation to frameworks and results in several municipalities, there is still a need for increased collaboration between NAV and the child welfare service. This can be achieved by more frequent inclusive interdisciplinary meeting points; a more transparent child welfare and that the interdisciplinary collaboration agreement is more recognized and structured with clearer definitions of how it is to be carried out in practice. This could have important implications for practice in the interdisciplinary interaction and contribute to increased knowledge and trust between the services and lower the threshold for contact in the future.