Spredning av lakselus (Lepeophtheirus salmonis) fra oppdrettsanlegg og beregnet dødelighet på utvandrende smolt fra Stadt til Hustadvika (PO5)

Abstract

Lakselusen (Lepeophtheirus salmonis) er en naturlig parasitt i norske fjorden, som har blitt et økende problem for både oppdretts- og villaks. Spesielt i løpet av utvandringsperioden fører økt lusepåslag til utfordringer. Den utvandrende post-smolten blir utsatt for flere stressfaktorer i en allerede sårbar fase av livet, som fører til betraktelig større dødelighet. I et forsøk på å få smittesituasjonen under kontroll og hindre en kontinuerlig økning av lakselus i fjordene ble trafikklyssystemet innført i Norge. Den norske kysten ble dermed delt inn i 13 produksjonsområder. Produksjonsområde 5 fikk tildelt ett rødt lys i 2019, en forverring fra forrige vurdering i 2017, som førte til gult lys. Dette er bakgrunnen for denne oppgaven. Hovedfokuset i løpet av oppgaven har vært på reduksjonen av antall anlegg og effekten dette har for de ulike elvene, samt hvordan forholdene i det fysiske miljø påvirket smittesituasjonen i hvert år. Målet i arbeidet var å finne ut hvor mange anlegg som måtte fjernes før området potensielt kunne fått tildelt et grønt lys. Dette har blitt gjort ved hjelp av den virtuelle post-smolt modellen (VPS-modellen). Denne regner ut hvor mange utvandrende post-smolt fra hver elv som dør på grunn av lakselus spredt fra oppdrettsanlegg i området. Utslippene fra hvert anlegg blir kalkulert fra innrapporterte lusetall. VPS-modellens resultater vil dermed gi et bilde på hvilke anlegg som påvirker villfisken i størst grad. Dette gjør det mulig å fjerne smitte som er frigjort fra utvalgte lokasjoner, som vil gi et bilde på hvordan smittesituasjonen ville vært med den spesifikke endringen. Før anlegg ble fjernet fra modellen var de gjennomsnittlige dødelighetsprosentene i hele produksjonsområdet følgende; 20.3% (2018), 29.9% (2019), 12.4% (2020) og 16.4% (2021). De ulike årene krevde at ulike antall anlegg ble fjernet fra modellen før området kunne bli tildelt et teoretisk grønt lys. I 2018, 2019, 2020 og 2021 krevde dette henholdsvis 4, 18, 2 og 6 anlegg. Kontrastene mellom årene skyldes miljøforholdene under utvandringsperioden og hvilke anlegg som ble fjernet. Fjordenes utforming påvirket spredningen av lakseluslarvene. Romsdalsfjorden er en bred fjord med strømmer innad, som fører til et kollektivt smittepress. Effekten av å fjerne anlegg i slike områder vil være mindre. I smale fjorder, som Storfjorden og Voldsfjorden, dekker strømmen hele bredden som fører til mer smitte langs fjordkantene. Dersom elvene har over 30% dødelighet i VPS-modellen og er samlet i samme område av en slik smal fjord vil metoden vise positive resultater. Variasjoner i spredningen skyldes årlige variasjoner i miljøet. Hydrografiske verdier som temperatur, saltholdighet og strømninger ble hentet ut av Norkyst800. Variasjon i disse verdiene påvirker hvordan lakselus spres og burde tas hensyn til ved en mulig økning eller reduksjon av produksjonskapasiteten.