«Den høye tilliten gir oss superkrefter» En kritisk analyse av metaforer og andre stilistiske trekk i den norske helsepolitiske diskursen om koronaepidemien

Abstract

Oppgaven undersøker hvordan helse- og omsorgsminister Bent Høie, som representant for norske myndigheter, bruker begrepsmetaforer og et utvalg stilmarkører i en norsk, helsepolitisk diskurs om koronaepidemien. Analysematerialet består av fire tekster – den ene er en kronikk publisert i avisen Verdens Gang, og de tre andre er innlegg fra pressekonferanser om koronasituasjonen. Gjennom en nærlesing av tekstene er metaforiske uttrykk og begrepsmetaforer identifisert, tolket og forklart i tråd med kritisk metaforanalyse. For en overordnet tekstlig analyse er stilmarkørene gjentakelse og pronomen og possessiv analysert, i tillegg til den retoriske situasjonen for tekstene. Det teoretiske grunnlaget for oppgaven er kognitiv lingvistikk, nærmere bestemt teori om innramming og begrepsmetaforer, men oppgaven er også sterkt inspirert av kritiske tilnærminger til metaforer i autentiske diskurser. Oppgaven har en todelt analyse, hvor den første delen tar for seg metaforiske uttrykk og begrepsmetaforer om tiltak, epidemi, virus og smitte, tillit, pasienter og myndigheter, og tar sikte på å tolke hva slags forståelse av måldomenene som kommer til uttrykk hos Høie. Analysen viser hvordan menneskelig agens og rolle blir rammet inn forskjellig i de ulike metaforene – for eksempel blir smitten forstått som en naturkatastrofe (BØLGE) som mennesker har begrenset innflytelse på, eller som levende entiteter man bør fange, kontrollere eller kjempe mot. I flere tilfeller interagerer metaforikk og metonymi med hverandre. Den andre delen går i dybden av hvilken forståelse metaforene tar sikte på å skape i folket, mer spesifikt hvordan de er egnet til å skape legitimitet for smitteverntiltak og bidra til å styrke befolkningens følelse av fellesskap. I denne delen settes metaforbruken inn i en overordnet retorisk kontekst. Anaforer og epiforer understreker og forsterker hovedbudskapene i den enkelte tekst. Analysen av pronomenbruken viser at Høie vandrer mellom bruk av inklusivt og eksklusivt 'vi', noe som kan bidra til å skape et feilaktig inntrykk av at smittevernrestriksjonene er bestemt av styresmaktene og befolkningen sammen – men samtidig styrke tilhørernes følelse av samhold og fellesskap. Høie bruker 'de' når han refererer til personer som er skeptiske til myndighetenes smittehåndtering, og 'vi' om seg selv og tilhørerne, noe som kan skape en uheldig forståelse av samfunnet som delt.

The thesis examines how metaphorical linguistic expressions and a selection of other stylistic and rhetorical devices are used by Bent Høie as the Norwegian Minister of Health and Care Services, in a political discourse on the COVID-19 epidemic in Norway. The corpus consists of one article submitted by Høie to the Norwegian newspaper Verdens Gang, and three texts from press conferences on the epidemic. Through a close reading of the texts, metaphorical linguistic expressions and conceptual metaphors are identified, interpreted and explained, in line with Critical Metaphor Analysis. In order to support a general textual analysis, the stylistic devices of repetition and the use of personal pronouns are included, as well as the rhetorical situation of the texts. The main theoretical basis for the thesis is Cognitive Linguistics, more specifically Framing Theory and Conceptual Metaphor Theory. The thesis is also strongly inspired by critical approaches to metaphors in authentic discourses. The analysis section consists of two parts. In the first part, the aim is to identify metaphorical linguistic expressions and conceptual metaphors about preventative measures, epidemic, virus and infection, trust (in the government and interpersonal trust), patients and authorities in order to interpret what understanding of the target domains is expressed by Høie. The analysis shows how the framing of human agency shifts. Virus and infection are understood as natural disasters (OCEAN WAVE) in which human agency has a limited role. Virus and infection are also understood as living entities that one has to capture, control or fight against. Several findings include interaction of metaphor and metonymy. The second part explains what understandings and feelings the metaphors aim to create in the Norwegian people, more specifically how they are suitable for legitimizing interventions adopted by the government, and to strengthen the population’s sense of solidarity and community. Anaphora and epiphora reinforce the main message in each text. Høie’s use of the personal pronoun 'we' may create a false impression that the restrictions are determined by the government and the population together – but also strengthen the audience’s sense of trust and unity. Høie uses 'they' when referring to people who are critical towards the government’s coronavirus strategy, and 'we' when referring to himself and the audience, which may create an unwanted understanding of the Norwegian society as divided.