Når virkeligheten slår tilbake - En studie av debatten rundt virkelighetslitteratur i Norge

Abstract

Denne masteroppgaven er en studie av debatten rundt virkelighetslitteraturen de to første tiårene etter årtusenskiftet. Jeg tar utgangspunkt i Hanne Ørstaviks Like sant som jeg er virkelig (1997), Nikolaj Frobenius Teori og Praksis (2004), Karl-Ove Knausgårds Min kamp 1-6 (2009-2011) og Vigdis Hjorth Arv og Miljø (2016) og debattene som oppstod i etterkant av disse. Jeg undersøker om debattene har endret måten vi leser skjønnlitteratur på og forskningsspørsmålene er som følger; Har debattene påvirket hvordan vi forholder oss til virkelighet i skjønnlitteratur? Var fiksjonen tidligere et trygt sted der forfatteren var uangripelig? Og hva er det nå leseren er på jakt etter? Det teoretiske rammeverket baserer seg på autofiksjonens utvikling fram mot virkelighetslitteraturen. Fra Philippe Lejeunes lesekontrakt via Serge Doubrovskys begrep om autofiksjon til Jon Helt Haarders performative biografisme, Poul Behrendts dobbeltkontrakt og avslutningsvis Frode Helmich Pedersens definisjon av virkelighetslitteratur. Jeg søker svar gjennom å kartlegge posisjoneringen i debattene, om kritikerne er enig, uenig eller tilbøyelig til å se forfatternes ansvar for den virkeligheten de presenterer. Utgivelsene strekker seg over en periode på tjue år og markerer høydepunktet i debatten rundt virkelighetslitteratur. Analysen viser at samtlige debatter starter med en reaksjon på at forfattere tillater seg å skrive hva de vil, om hvem de vil så lenge de kaller det en roman. Debattene tar opp noen prinsipielle spørsmål som omhandler bruken av levende modeller og utlevering, som igjen bidrar til at ufrivillige romanfigurer er prisgitt forfatterens blikk. Et annet spørsmål er feilaktige historiske framstillinger og en sannhet som da befester seg hos leseren og at det til syvende og sist er umulig å forsvare seg mot en roman. I analysen har jeg kommentert en tendens der de første debattene i hovedsak markerer støtte til forfatterne og litteraturens frihet. Det skjer en todeling underveis der kritikerne deles i to fløyer, litteraturkjennere går i retning av at kunst på særdeles høyt nivå har større rett til å handle umoralsk enn andre og motsatt side, altså resten er ikke villige til å gi forfattere moralsk amnesti. Pendelen snur i takt med en tretthet for fiksjon og konkluderer med virkelighetslitteraturens omkostninger, men at litteraturen må være fri. Virkelighet i litteraturen er nå legitimt å diskutere og noe som tas på alvor.

This master's thesis is a study of the debate around real-life literature from the turn of the millennium to 2017. My starting point is Hanne Ørstavik's Like sant som jeg er virkelig (1997), Nikolaj Frobenius Teori og praksis (2004), Karl-Ove Knausgård's Min kamp 1-6 (2009-2011) and Vigdis Hjorth Arv og Miljø (2016) and the debates that arose after these. I examine whether the debates have changed the way we read fiction and the research questions are as follows; Have the debates influenced how we relate to reality in fiction? Was fiction previously a safe place where the author was unassailable? What is it now the reader is looking for? And how did the way of reading or the view of literature change through the debates? The theoretical framework is based on the development of autofiction towards the literature on reality. From Philippe Lejeune's reading contract via Serge Doubrovsky's concept of autofiction to Jon Helt Haarder's performative biography, Poul Behrendt's double contract and finally Frode Helmich Pedersen's definition of reality literature. I seek answers by mapping the positioning of the debates, whether the critics agree, disagree or are inclined to see the authors' responsibility for the reality they present. The publications span a period of twenty years and mark the high point of the debate around real-life literature. The analysis shows that all debates start with a reaction to authors allowing themselves to write whatever they want, about who they want as long as they call it a novel. The debates address some fundamental questions concerning the use of living models and extradition, which in turn contribute to involuntary novel characters being at the mercy of the author's gaze. Another question is erroneous historical representations and a truth that then consolidates itself with the reader and that it is ultimately impossible to defend against a novel. In my analysis, I have commented on a tendency in which the first debates mainly mark support for the freedom of authors and literature. There is a dichotomy along the way where critics are divided into two wings, literary connoisseurs go in the direction that art at a particularly high level has a greater right to act immorally than others, and the opposite side, that is, the rest, are not willing to give writers moral amnesty. The pendulum turns in tandem with a weariness for fiction and concludes with the costs of reality literature, but that literature must be free. Reality in literature is now legitimate to discuss and something that is taken seriously.