Vitners Rolle i Trolldomsprosessene i Finnmark

Abstract

Trolldomsprosessene var en unik epoke i Europas historie som så vanlige folk forfulgt av et rettsapparat på jakt etter trollkvinner og trollmenn. Mye historisk forskning, både i og utenfor Norge, har undersøkt trolldomsprosessene, da spesielt med fokus på årsakene til at de oppstod, samt de tiltalte og domstolens rolle. Et aspekt som imidlertid har fått lite oppmerksomhet, i hvert fall i den norske konteksten, er vitenene. I denne oppgaven har jeg undersøkt vitners rolle i trolldomsprosessene som fant sted i Finnmark på 1600-tallet. Tilnærmingen jeg valgte for å undersøke dette var en systematisk kategorisering av vitnene og deres vitneforklaringer, samt informasjon om den tiltalte. Jeg utviklet et kodeskjema bestående av forskjellige variabler som jeg brukte på 99 rettssaker (147 vitneforklaringer) fra Finnmark i perioden 1620 til 1692. I analysedelen av oppgaven bruker jeg en kombinasjon av grafer og eksempler fra enkeltsaker for å belyse problemstillingen. Jeg finner for det første at det var en kraftig ubalanse i kjønn på vitnene. Hele 118 av 147 vitneforklaringer ble gitt av menn. Denne ubalansen fremstår som et speilbilde av kjønnsfordelingen blant de tiltalte, hvor de aller fleste var kvinner (83 av 99). For det andre brukes vitner hovedsakelig i rettssaker som ikke er del av kjedeprosesser. Kjedeprosesser ser sjeldent vitner. Dette kan være fordi retten anså det som tilstrekkelig bevis for å dømme (bedre enn vitner) dersom en person allerede dømt for trolldom har angitt den tiltalte. For det tredje, er de vanligste anklagetypene frembragt av vitner dem som dreier seg om skade, drap, eller trusler. Én måte å tolke dette på er at folk tydde til magi for å forklare hendelser som ikke hadde noen naturlig forklaring på 1600-tallet. For det fjerde fortalte vitnene ytterst sjeldent om diabolisme. Kun 4 av 99 rettsaker har et vitne som nevner djevelen. Dette i motsetning til domstolen og den tiltalte som oftere nevner djevelen (henholdsvis i 30 og 48 saker). Dette funnet kan sies å støtte tidligere forskning som har argumentert for at den demonologiske trolldomsoppfatningen var langt mer fjern for vanlige folk enn den var for rettsapparatet. Sist, men ikke minst, hvis vi ser på sammenhengen mellom vitner og domsutfall fremstår det ikke som at vitnene har spilt noen avgjørende rolle i trolldomsprosessene. I saker som har mange vitner blir domsutfallet omtrent like ofte frifinnelse som i saker som har ingen vitner. Dette gjelder også utenom kjedeprosessene. I tillegg ser det ikke ut til å være noen sammenheng mellom alvorlighetsgraden av det vitnene forteller om og hvor ofte tiltalte dømmes. Disse funnene kan tyde på at domstolen baserer sin avgjørelse i hovedsak på andre faktorer i saken enn vitnene og deres forklaringer.

The witch trials were a unique era in European history that saw ordinary people persecuted by a legal apparatus in search of witches and wizards. Much historical research, both inside and outside Norway, has examined the witch trials, with particular focus on the reasons why they occurred, as well as the defendants and the role of the court. One aspect that has received little attention, at least in the Norwegian context, is the scientists. In this thesis, I have investigated the role of witnesses in the witch trials that took place in Finnmark in the 17th century. The approach I chose to investigate this was a systematic categorization of the witnesses and their testimonies, as well as information about the accused. I developed a coding scheme consisting of different variables that I applied to 99 court cases (147 witness testimonies) from Finnmark in the period 1620 to 1692. In the analysis part of the thesis, I use a combination of graphs and examples from individual cases to illuminate the issue. I find, firstly, that there was a strong imbalance in the gender of the witnesses. A total of 118 out of 147 witness testimonies were given by men. This imbalance appears as a mirror image of the gender distribution among the accused, where the vast majority were women (83 out of 99). Second, witnesses are mainly used in court cases that are not part of chain processes. Chain processes rarely saw witnesses. This may be because the court considered it sufficient evidence to convict (in fact better than witnesses) if a person already convicted of witchcraft indicated the accused. Third, the most common types of accusations made by witnesses are those involving injury, murder, or threats. One way to interpret this is that people resorted to magic to explain events that had no natural explanation in the 17th century. Fourthly, the witnesses rarely spoke of diabolism. Only 4 out of 99 trials have a witness who mentions the devil. This is in contrast to the court and the accused, who more often mention the devil (in 30 and 48 cases, respectively). This finding can be said to support previous research which has argued that the demonological perception of witchcraft was far more distant to ordinary people than it was to the legal apparatus. Last but not least, if we look at the connection between witnesses and verdicts, it does not appear that the witnesses played any decisive role in the witch trials. In cases with many witnesses, the verdict is about as often an acquittal as in cases with no witnesses. This also applies outside the chain processes. In addition, there does not appear to be any connection between the severity of what the witnesses talk about and how often the accused is convicted. These findings may indicate that the court based its decision mainly on other factors in the case than the witnesses and their testimonies.