De korte setningers land. Om språkbruk, fellesskap og ensomhet i Helle Helles roman Ned til hundene og Stine Pilgaards roman Meter i sekundet lest i et dagligspråksfilosofisk perspektiv

Abstract

Hva er sammenhengen mellom språkbruk og fellesskap? Denne avhandlingen er en komparativ studie av Helle Helles roman Ned til hundene (2008) og Stine Pilgaards roman Meter i sekundet (2020) lest i et dagligspråksfilosofisk perspektiv, med søkelys på språkbrukens funksjon for hovedkarakterenes plassering i fellesskapet. Romanene handler om navnløse hovedkarakterer som flytter til provinsen, hvor de forsøker å kommunisere med det nye fellesskapet. Hovedkarakterene møter fellesskapene med ulike utgangspunkt; i Ned til hundene ønsker hun å fjerne seg fra alle mennesker, men blir tilfeldigvis invitert inn til fellesskapet; i Meter i sekundet har hun et brennende ønske om å komme nær medlemmene av fellesskapet. På tross av de ulike utgangspunktene utvikles likevel en passiv skeptisisme hos begge hovedkarakterene, hvor de er mistroiske til at språkbruken deres kan gi mening hos andre. I Ned til hundene fører denne skeptisismen til at hovedpersonen blir en stille observatør, mens den i Meter i sekundet fører til at hun forsøker gjentatte ganger å få kontakt, uten hell. Romanene skildrer hverdagslige situasjoner og mangler et drivende plott. Flere anmeldere har derfor vært kritiske til hvorvidt romanene kan vise til noen betydning overhodet. Avhandlingen argumenterer for at det er i disse hverdagslige situasjonene at hovedkarakterene får mulighet til å skildre sine intensjoner, motivasjoner, lengsler og ønsker. Analysen tar utgangspunkt i dagligspråksfilosofiske innsikter gitt av Cavell, Austin, Wittgenstein og Moi. Den teoretiske vinklingen åpner opp for en grunnleggende undersøkelse av språklig samhandling. Cavells begrep om passiv skeptisisme, Wittgensteins begreper om språkspill og kriterier og Austins talehandlingsbegrep får særlig oppmerksomhet. Analysen er tredelt og viser fram hovedkarakterenes utgangspunkt, utvikling og hvor de ender opp i sine møter med disse nye fellesskapene i provinsene.

This thesis uses ordinary language philosophy to compare Helle Helle’s novel Ned til hundene (2008) and Stine Pilgaard’s novel Meter i sekundet (2020), focusing on how the main characters’ use of language affects their place in new and unfamiliar societies. The novels portray two nameless female main characters, who move to the province outside the city. Here they encounter new groups of people that they try to connect with through their use of language. The main characters approach the new societies with different points of view; the main character in Ned til hundene wishes to remove herself from civilization all together, while the main character in Meter i sekundet has an almost too strong wish to connect to the people she meets. Despite their different approaches, they share a common passive skepticism, meaning that they no longer trust that their words mean anything to others. This skepticism causes the main character in Ned til hundene to become a silent observer of others, while the main character in Meter i sekundet desperately yet failingly attempts to establish contact with members of the community. The novels depict everyday situations and lacks an action driven plot. Several reviewers have therefore criticized the novels for lacking depth in meaning. This thesis argues that it is in fact these everyday situations that carry the real significance of the novels, and it is here the main characters get the opportunity to portray their intentions, motivations, longings and wishes. The analysis is based on insights from ordinary language philosophy provided by Stanley Cavell, John Langshaw Austin, Ludwig Wittgenstein and Toril Moi. The theoretical angle enables a fundamental investigation of linguistic interaction and its significance. The thesis consists of three parts, that show the main characters' starting point, their development and how their relationship with these new communities progress.