| dc.description.abstract | Hår kan i utgangspunktet bli forstått som en naturlig del av kroppen, en form for organisk masse som er et resultat av menneskekroppens fysiologiske prosesser. På den andre siden strekker håret seg utenfor biologiens grenser. Fanget i en dragning mellom den private og offentlige sfæren, selvet og samfunn, blir hår omhyggelig konstruert og pleid med målrettete hender. Dette gjør håret avgjørende i skapelsen av identitet, så vel som en markør for forskjell. Dette prosjektet handler om en spesifikk type hodehår, nemlig det som krøller seg. Krøller, også kalt for teksturert hår, bærer sosial mening som skiller seg fra glatt hår. Krøller materialiseres gjennom å være festet til kroppen, og hårets betydning vil derfor variere i takt med hudfarge og kjønn. Dette prosjekt har som hensikt å diskutere maktstrukturer og sosiokulturelle forstillinger rundt teksturert hår, kjønn og hudfarge, konstruert gjennom gjentakelse historiske betingede praksiser. Prosjektet retter fokus på kvinners erfaringer og opplevelser med å ha teksturert hår, og hvordan teksturert hår fungerer som en arena for kulturproduksjon, en femininitets-, og identitetsmarkør, samt hvordan teksturert hår bidrar til rasialisering av melaninrike kropper. Helt konkret undersøker prosjektet likheter og ulikheter i erfaringer med å ha teksturert hår, mellom hvite kvinner og melaninrike kvinner. Dette problemet besvares gjennom en analyse av tre fokusgruppeintervjuer, med totalt tretten kvinner med varierende grad av tekstur i håret. Åtte av informantene er kvinner med løsere teksturert hår, og fem av informantene er melaninrike kvinner med afroteksturert hår. Prosjektet har en grounded tilnærming, hvor formålet er å konstruere begreper som kan fungere som et rammeverk for teoretisering av teksturert hår. Analysekapittel I drøftes krøllekunnskap, som viser hvordan kunnskap speiler hegemoniske maktstrukturer. Pleie og stell av teksturert er tillært viten, og preges derfor av sosiale forestillinger til femininitet, men også ideer om «hvithet» og «svarthet». Informantene henter kunnskap fra ulike arenaer, og det som peker seg mest ut er betydningen mødre og andre melaninrike kvinner spiller i kunnskapsgenereringen for informantene med afroteksturert hår. Informantene med afroteksturert hår deler erfaringer med internalisert skam, noe som kan blir forstått som en form for internalisert rasisme. Kapittelet viser hvordan hår er fundamentalt involvert i produksjonen av identitet og forskjell, og hvordan håret brukes som en arena for motmakt – hvor man omfavner fysiske trekk som en del av egen konstruksjon av «rase». Analysekapittel II favner om krøller i praksis, hvor praksis fungerer som en forlengelse av kunnskap. Krøller er noe som krever arbeid, som er både tidskrevende og slitsomt. Kapittelet diskuterer en konkret form for ulønnet emosjonelt arbeid, hvor informantene med afroteksturert hår må stå til rette for valg til tar knyttet til håret sitt. Slik spørsmål kan forståes som en form for hverdagsrasisme og understeker hvordan afroteksturert hår merkes for sin forskjell. I analysekapittel III diskuteres krøllenarrativ, som viser til dominerende fortellinger og ideer om hvem kvinner med teksturert hår er. Disse fortellingene avhenger av teksturtype og hudfarge, og oppleves annerledes mellom informantene. Kapittelet viser hvordan håret kan bidra til å frigjøre seg fra heteronormative forventinger til feminitet. Det peker seg ut er at informantene med afroteksturert hår og melaninrik hud opplever umenneskeliggjøring og diskriminering bak bakgrunn av samspillet mellom håret og huden. Kapittelet diskuterer hvordan populærkulturen ikke evner å destabilisere underliggende regimer for dominans, noe som bidrar til å opprettholde meningssystemene som håret forstås gjennom. | |
